Rai-rai fra Madagaskar

11-12-2009

Kjære Flux-leser. Her er et lite reisebrev fra en gammel Flux’er med permisjon fra prestejobb i Oslo – for tiden voluntør for KFUK-KFUM her på Madagaskar.

Vi bor i det hvite hus. Ikke Obama sitt, men et ganske stort hvitkalket hus, i et slumstrøk i indre by i hovedstaden Antananarivo (=Tana). En myldrende, kaotisk, støvete, pen og stygg by i tolvhundre meters høyde, en rå og vennlig eksplosjon for sansene. Byen har to millioner mennesker, og et ukjent antall haner, 2CVer, markeder og vrak-klare minibusser. Pluss en usannsynlig mengde fargerike klesvasker som ligger til tørk overalt: i en rundkjøring, over et gjerde, på gressvollene langs den ikke særlig rene kanalen. Anslagsvis 60 % av økonomien er utenfor den formelle, og antallet små salgsboder må ligge på omtrent en for hver annen Tana-innbygger.

Madagaskar er et land i møtet mellom Afrika og Asia. Et av verdens fattigste, og kanskje et av de vakreste. Nesten 90 % av plantene og dyrene på Madagaskar er endemiske, det vil si at de finnes bare her, i hele verden. De mest kjente er kanskje lemuren, fosaen, alle kameleonene og baobabtrærne. I hvert fall for de av oss som har sett Madagaskar 1 og 2 på kino…. Gud må virkelig ha hatt det gøy da denne øyas flora og fauna ble skapt og utviklet seg – eller hva skal vi si om en lemurtype som bare livnærer seg av èn spesiell type palme som produserer cyanid (blåsyre), og som hver dag får i seg en dose cyanid som ville være dødelig for tre mennesker og adskillig flere kropper av lemur størrelse? Eller kameleonen som ”sier det med farger” – forandrer fullstendig farge etter følelsene sine, og har øyne som kan trille 360 grader rundt helt uavhengig av hverandre? Eller de enorme og kjempegamle baobabtrærne?

Før fantes lemurer store som gorillaer, kjempeøglefugler og sikkert mange arter vi aldri kommer til å vite om. For mange er blitt borte, særlig etter at menneskene kom til Madagaskar. Og hver dag oppdages nye arter her, hvorav mange er alvorlig truet av utryddelse. Øya er klassifisert som et av de 10 ”hot spot”- stedene i verden for biologisk mangfold, og heldigvis er det etter hvert en god del internasjonale partnere som ser et ansvar for å samarbeide med gasserne om å ta vare på denne verdensarven. Det blir enda viktigere i krisetider – da forsvinner nemlig miljøvern langt ned på prioriteringslista, både hos politikerne og for folk flest.

Den politiske krisen, som fikk sitt foreløpige klimaks i kuppet i mars, har gjort livet enda tøffere for en fattig befolkning. Folk flest lever fra hånd til munn, fra dag til dag. Man kjøper ikke en sekk med ris, men tar med seg koppen sin og kjøper dagens porsjon. Når jeg skal ha bilsyketabletter til ungene, får jeg prisen oppgitt pr pille, ikke pr eske. De som i det hele tatt har råd, kjøper bare til dagens tur. Når vi tar en taxi, må sjåføren ofte få et forskudd på noe av betalingen, fordi han må kjøpe en liter bensin for å få oss hjem. Bensintanken er kastet ut og erstattet med en halvannen liters brusflaske, som rommer det de har råd til å kjøpe av gangen. Miljøvern og kildesortering er ikke ord vi hører her, men i praksis ligger nok gasserne på gjenbrukstoppen. Det finnes verken trafikklys, postkasser eller søppelkasser i byen her – det siste antakeligvis fordi alt brukes om igjen. Alt. På de mest utrolige måter. Og det meste som handles, kjøpes i små boder hvor det ikke finnes noe påkostet og forsøplende emballasje. I disse omgivelsene merker vi definitivt ingenting til julens kommersielle trykk.

På tross av vanskelige livsforhold, ser vi mye lek, glede og god energi hos både barn og voksne. Vi er dypt imponert over menneskers evne og vilje til å klare seg på lite, og ta en dag av gangen. Men som en gassisk venninne sier: – Baksiden av denne livsholdningen er at mange mangler evnen til å planlegge, ambisjonen om å skape noe mer enn levebrød for akkurat den dagen. Folk er gode til å kopiere noe, ofte med dårlige ressurser tilgjengelig, men har ikke interessen og drivet til å utvikle og forbedre noe.

Innovasjon har kanskje dårligere kår i en kultur hvor respekten for de gamle og for tradisjonene står så sterkt? Det er jo ikke mange generasjoner siden det fungerte sånn i Norge også – barna lærer levemåten og yrket av sine foreldre, og løser det slik de har lært det av dem. Det er sagt at den gassiske kulturen ser mer bakover enn framover.

Og de ser langt bakover. Selv om ikke minst norsk, kristen misjon har 150 års historie i dette landet, og statistikken sier ca 60 % kristne, 30 % tradisjonelt troende og 10 % muslimer og andre, er mitt inntrykk at svært mange også av de kristne gasserne praktiserer tradisjonell kultus ved siden av eller integrert i sin kristne tro.

I denne kulturen er forfedredyrkingen sentral. Det er veldig viktig å behandle forfedrene godt, for ikke å bringe skam over seg selv og familien, og de gravhusene som bygges for å huse de døde, er ofte langt mer solide og vakre enn de som man bygger for de levende. Forklaringen er enkel: Husene for de levende er jo bare midlertidige boliger, mens gravhusene er for evigheten. Madagaskar kalles da også ”øya der de døde aldri dør”.

En av de viktigste tradisjonene deres er den såkalte ”likvendingsfesten.” Etter 4-7 år skal det inviteres til stor fest – mange har hundrevis av gjester. Da skal restene etter nære avdøde tas ut av graven og svøpes i nye vakre silkestoffer før de legges tilbake i graven. Når man tar dem ut, bærer man levningene på skuldrene rundt landsbyen. Man forteller forfedrene siste nytt fra slekta og landsbyen, takker dem og ærer dem, og har piknik ved gravstedet, før man legger dem tilbake i gravhuset. Så fortsetter festen et sted i nærheten. Bankene er visstnok ganske rause på å gi lån til disse festene, og jeg har hørt om flere familier som har tatt opp store lån til en slik fest – lån som de har brukt flere år på å tilbakebetale.

Generelt er åndene svært nærværende her. Derfor er også eksorsisme (utdrivelse av onde ånder) et ikke uvanlig fenomen i kirkene her, særlig i den lavkirkelige hyrdebevegelsen. På en av turene våre her i høylandet ble jeg kjent med en søt liten lærerinne i 50-årene, Madame Noeline – som det viste seg at praktiserte som eksorsist på onsdagene i den lokale kirken. Ellers starter gudstjenestene her gjerne i 6-tiden om morgenen, den varer opp mot fire timer, alt er på gassisk, og stort sett uten noe spesiell tilrettelegging for barna. Ungene mine har lovet å aldri klage på gudstjenestene i Grønland mer…

Hvis man ikke er A-menneske, så blir man det. Jeg er ikke det. Men i vårt område er det svært få som har innlagt strøm og vann, og når natten kommer i 19-tiden er strøket mørklagt. Før 21 er det stort sett stille. Men i fem-tiden hver morgen våkner hele nabolaget til liv – hanene galer som gale, folk prater og ler i køen foran vannpumpen som ligger i gata rett utenfor porten vår, de ivrigste menighetene starter morgensangen.

Vi er de eneste hvitingene i vårt område, så langt vi har sett på disse tre månedene vi har vært her. Ungene roper ”vahaza” (utlending) etter oss – de fleste med nyssgjerrighet og smil, men noen gråter når de ser oss. En gassisk kollega forklarte at det finnes foreldre som truer ungene sine med at ”hvis de ikke oppfører seg pent, så kommer vahaza og tar dem!” Vi har lært oss våre første tre hundre gassiske ord, og det blir godt mottatt – problemet er bare at de nå raser i vei på gassisk og tror vi forstår alt sammen… Fattigfolk snakker i liten grad fransk.

Ungene våre går på den lokale KFUK-M skolen borte i gata vår, og vekker fortsatt stor oppmerksomhet. Det er en fattig skole etter norsk målestokk – uten skolebøker, med fillete plansjer på veggene, hull i gulvet til do, og en skolegård for 240 unger som er på størrelse med en middels norsk hage. Disiplinen er streng, uteleken røff, men det er svært sjelden konflikt-situasjoner. Lærere og elever er hyggelige, mattenivået er skyhøyt og ungene trives. Jeg har aerobic og norskkurs for de ansatte en gang i uka – de ville heller ha norsk enn engelsk, selv om jeg prøvde å overbevise dem om at det siste er mye mer nyttig. Jeg tror de nyter det som et eksotisk avbrekk – og det er tydelig at alt som forbindes med Norge, står høyt i kurs.

Det er fint å få lov til å gjøre en jobb for KFUK-M her. Og et slikt år er en unik og pregende opplevelse for hele familien. Siden vi bare skal være her ett år, har vi valgt å bo der vi arbeider, ikke skjerme oss. Jeg må innrømme at jeg synes det er akkurat så vanskelig som jeg fryktet. Prinsipielt, teologisk, moralsk er det vel knapt noe bedre eller verre å være hvit og rik her i slummen i Andavamamba enn hjemme i Oslo. Jeg strever med verdens urettferdighet hver dag, også hjemme. Spør meg selv hvordan jeg skal leve. Når jeg bekjenner meg til troen på en Gud som har skapt alle i sitt bilde, elsker alle og ber oss elske hverandre, og som sier til den rike unge mannen som vil ha evig liv: ”Selg det du eier, gi alt til de fattige, kom så og følg meg”. Det utfordrer, enten jeg bor i Oslo eller Tana.

Men når jeg bor her, rykker alt så nært. Kollegene våre og de vi ellers har rundt oss, er veldig mye fattigere enn oss, og mange ber om økonomisk hjelp, direkte og indirekte. Hvordan finne balansen mellom utbrennende generøsitet og komfortabel kynisme? Vår gate vil aldri bli vår gate – slik det heller ikke er gata til det gassiske ekteparet vi leier av. De har en så annen sosial, økonomisk og kulturell kapital, at det er umulig. Og når ulikhetene lever så tett på hverandre, krever det en avstand for å bevare balansen. Vi kan ikke invitere hvemsomhelst hjem. Ungene kan ikke spise is eller drikke brus ute i gata – det har jo ingen andre råd til, så da vil det straks stå et femtitalls barn rundt dem og håpe på å få. Jeg vil ikke venne meg til denne urettferdigheten – for verden burde ikke være sånn. Men jeg må lære meg å leve med det på en måte så jeg kan bli her og gjøre en god jobb.
.
Der jeg er nå, har jeg tre mål for hva barna mine skal sitte igjen med etter dette året: En opplevelse av verdens urettferdighet og vår materielt sett privilegerte situasjon, som for alltid vil skape engasjement, langt mer virkningsfullt enn en mors daglige mas og hjernevask kan gjøre det. En opplevelse over litt tid, av å være minoritet, ikke kunne kamuflere sin annerledeshet, ikke kunne språk og koder. Og en sterk opplevelse av at vi deler denne opplevelsen som familie. Foreløpig kjenner vi på alt sammen.