Relasjonene som gjør deg handlingslammet

16-09-2019

Mennesker i innviklede forhold føler seg ute av stand til å handle. De venter og håper på at den andre vil endre seg, så de kan føle seg bedre, skriver Franz Ruppert.


Hovedkilden til god følelsesmessig helse for oss mennesker, er kontakt med andre mennesker. De er også hovedårsaken til våre følelsesmessige og psykiske lidelser.

Det er i bunn og grunn bare mennesker som kan skape følelsesmessige lidelser for andre mennesker. Vi kan takle mye når det gjelder ytre stress (sult, nød, hardt arbeid, ugunstige miljømessige og psykososiale forhold etc.), men vi finner det vanskeligst og mest smertefullt å takle dårlige forhold.

I våre forhold blir vi utfordret til å lære å leve med vår frykt, vårt sinne, våre følelser av skyld og skam og vår kjærlighet. Gode mellommenneskelige forhold er helbredende, mens dårlige gjør oss syke.

De nærmeste tilknytningsforholdene utgjør de viktigste utfordringene for helsen vår, på de dypeste følelsesmessige og psykiske nivåene av oss selv, fordi følelsesmessig og psykisk tilknytning skaper gjensidig avhengighet og utvikler vår evne til å dele følelser som glede og smerte, og til å forstå hverandre dypt.

Følelsesmessig og psykisk tilknytning tjener som en kilde til kjærlighet og styrke. Men den kan også bringe oss sorg og smerte hvis båndet er basert på en underliggende følelsesmessig «innvikling».

Innvikling betyr i dette henseende: «jeg kan ikke føle, tenke og ta avgjørelser uavhengig av denne personen som jeg er innviklet i, fordi jeg er redd for at forholdet ellers vil bli avsluttet, og jeg klarer ikke å leve uten dette forholdet.»

Her opplever personen båndet til den andre som en byrde og en begrensning. Dermed er personen ute av stand til å føle seg lykkelig og fri i forholdet. Samtidig føler innviklede mennesker seg ute av stand til å fri seg fra forholdet.

I det øyeblikket de vurderer å gi slipp, opplever de frykten for å bli forlatt og følelser av skyld. Konflikter som oppstår, og så hoper seg opp i det innviklede forholdet, lar seg som regel ikke løse. De blir dyttet vekk og undertrykket under livets hverdagssysler så lenge som mulig, men vil alltid dukke opp igjen.

Disse mønstrene av vedvarende konflikt er ekstremt seiglivede og hardnakkede. Mennesker i innviklede forhold opplever seg selv ute av stand til å handle. De fortsetter å vente og håper på at den andre vil endre seg slik at de kan føle seg bedre.

Partnere i slike forhold, foreldre, ektemenn, koner, barn eller arbeidskolleger, endrer seg imidlertid ikke. Det eneste mulige alternativet er å forstå helt og fullt at den andre bare kan ta en avgjørelse om å forandre seg i sitt eget tempo.

Personen som prøver å forandre en annen mot vedkommendes vilje, vil alltid møte motstand. Dette får alle problematiske følelser til å dukke opp igjen, enda sterkere. Og det er nettopp disse følelsene de ikke ønsker å stri med i forholdet. Innviklinger bringer frem følelser som er ubehagelige og skremmende, og som man kan tilbringe hele livet sitt med å forsøke å unngå, uten å lykkes.

Alle forsøk på å løse «sjelens innviklinger» uten å se på opprinnelsen til dem, fører til videre innviklinger, eller til nye versjoner av innviklingen i en annen form. Leger, psykoterapeuter, sosialarbeidere, lærere og dommere kan alle bli blandet inn i den utvidede innviklingsprosessen, spesielt når representanter for disse yrkene selv har uløste følelsesmessige og psykiske problemer.

Innviklinger er alltid avhengige av gjensidighet; hvis du ikke biter på agnet, ender du ikke opp sprellende i enden av innviklingskroken. Hvis du for eksempel som terapeut ikke vil at visse følelser skal oppstå i pasienten, fordi du er redd for at de kan komme ut av kontroll på grunn av din egen innvikling, reduserer du i økende grad pasienten til et lite barn. Da blir du den overbeskyttende moren eller den kontrollerende faren, mens pasienten følelsesmessig forblir et barn.

I et innviklet forhold er ingen på sin «rette plass». Foreldre har barnslige behov og ser i barnas retning for å få dem oppfylt. Barn prøver å være foreldre for sine foreldre, og prøver så å erstatte sine manglende foreldre gjennom venner og partnere. Partnere behandler hverandre som barn.

Psykisk innviklede terapeuter projiserer sine egne behov over på pasientene sine, og pasientene føler seg ansvarlige for å ta seg av terapeutene sine, og prøver å forsikre seg om at terapeuten føler at han eller hun gjør en god jobb.

Den eneste måten å komme ut av innviklingene våre på, er ved å se på oss selv og ikke på andre. Hva i meg er det som gjør meg mottakelig for denne spesielle innviklingen? Hva er årsaken i min bakgrunn? Dette betyr vanligvis å møte frykten og smerten i vårt eget system, noe som ofte har sin årsak i traumatiske opplevelser i vår opprinnelsesfamilie.

Les mer om boken «Forstå dine sår i sjelen», som teksten er hentet fra.

0 Tanker om “Relasjonene som gjør deg handlingslammet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *