Selvfølgelig kan vi redde denne planeten

20-02-2017

Vi maser om mer. Skyldes det at vi savner dypere verdier å verne om og kjempe for? Erik Dammann skriver om veien fra en konkurranseøkonomi til en samarbeidsøkonomi.

En ukontrollert økonomisk konkurranse har lagt stadig mer makt i hendene på store kapitaleiere. De gjør hva de kan for å unngå debatt om den ideologien som har gitt dem større privilegier enn noen gruppe har hatt gjennom historien.

Ett av mange argumenter for å forsvare systemet, er at enhver økonomi som ikke bygger på fri konkurranse og egennytte, er en form for kommunisme og dermed vil bringe diktatur og undertrykkelse tilbake. Faktum er motsatt: Dagens verdensøkonomi drives og utvikles i stor grad uavhengig av de folkevalgte.

Uhemmet konkurranse vil til sist, med logisk nødvendighet, føre til sammenbrudd. Ubegripelig nok har våre ledere nektet å innse at dette ikke kan fortsette. De glemmer at klimaet bare er ett av de voksende miljøproblemene. Industrialisert landbruk har tynt mer ut av dyrkingsjorda enn den tåler på sikt, og stadig mer jord er erodert til støv og blåst eller skylt på havet. Fuktighetsbevarende regnskoger som holder på jordsmonnet, er rasert og solgt. Beitemarker er overbelastet av stadig voksende bestander av kjøttproduserende dyr og etter hvert redusert til uproduktive stepper og ørken. Krav om økende stordrift har resultert i at halvparten av alle kommersielt utnyttbare fiskebestander har brutt sammen eller er i ferd med å gjøre det.

Hva hindrer oss i legge om til en økonomisk orden som ikke bare er langt tryggere, men som også appellerer til mer positive krefter i oss enn primitiv kamp og konkurranse?

Et økonomisk system bygget på konkurranse og økonomisk egennytte med få eller ingen demokratiske begrensninger, har nødvendigvis en begrenset levetid. Det fører simpelthen til stadig mer ekstreme tilstander. Et hundretall styrtrike kapitaleiere kontrollerer nå mer rikdom enn det halvparten av menneskeheten eier til sammen. Hva vil dette føre til? At et fåtall ekstremkapitalister får total kontroll over verdensøkonomien?

Det sies at vi trenger vekst av hensyn til den tredje verden. Men nå har vår vekst tynt så mye ressurser ut av naturgrunnlaget at det er for sent å bringe den fattige halvpart av menneskeheten opp mot vårt nivå. Det ville kreve to ekstra kloder. Da er det bare én mulighet igjen: Vår vekst må reverseres.

Allerede for en generasjon siden uttalte 6 av 10 nordmenn at de mente norsk levestandard var for høy og at veksten burde stanses og velstanden fordeles mer rettferdig nasjonalt og internasjonalt. Siden den gang er nordmenns levestandard mer enn doblet.

I løpet av de nærmeste tiårene kalkuleres det offisielt med enda en dobling – og videre en tredobling! Veksten er eksponentiell. Den går stadig raskere. Om vi ikke enkeltvis klarer å fristille oss fra presset, så kan vi likevel støtte en politikk som krever at alle godtar en lavere levestandard, en mer rettferdig fordeling og et mer verdensansvarlig og fellesskapsorientert samfunn.

Selvfølgelig kan vi redde denne planeten. Men da må vi slutte å tro på alle dem som vil ha oss til å håpe at «det går nok bra» selv om vi fortsetter som før. Politikerne har mulighet for å styre utviklingen i en ny retning, men bare i den grad vi oppfordrer dem og følger dem.

Vi trenger en gradvis omlegging fra et system basert på konkurranse og egennytte til en økonomisk orden som bygger på det beste i oss. Det igjen innebærer en bølge av nytenkning, ny debatt, endrede trender, nye interesser og nye mål. Dette er mulig hvis vi vanlige velgere innser at det er opp til oss og ingen andre. Vi kan gå inn i organisasjoner eller partier og utfordre ledelsen, vi kan etablere nye idéfellesskap, vi kan spre tankene blant venner og kolleger, vi kan skrive innlegg i media og opprette diskusjons- og idégrupper. Vi kan kreve at våre politikere tar stilling: meningsløs vekst eller meningsfull fordeling?

Nasjonalt kan det være nødvendig at overgangen til en samarbeidsøkonomi skjer delvis gjennom en ny politisk debatt og delvis ved at det åpnes for lokale forsøk med ulike typer lokalt eierskap, noe det allerede finnes utallige fungerende eksempler på. De mest kjente og utbredte er kooperative virksomheter hvor forbrukerne eier sine salgs- og produksjonsvirksomheter. «Arbeiderstyrte» bedrifter hvor de ansatte selv eier og leder sin arbeidsplass ble prøvd flere steder i 80-årene. På den tiden ble det også utviklet teorier for såkalte «assosiasjoner» hvor eier- og lederskap var lagt til en representativ samarbeidsgruppe av lokalbefolkning, ansatte, forbrukere og andre lokale grupperinger og virksomheter.

Det kanskje mest utprøvde, som det finnes tusener av, er ulike former for lokal valuta knyttet til lokale realverdier. I 70-årene var det også flere arkitektgrupper som utviklet nye boformer for mennesker som ønsket et mer fellesskapspreget liv med en viss grad av felleseie.

Den viktigste drivkraften for forandring er ikke frykten for et sammenbrudd. Det er visjonen om et menneskelig samfunn, et samfunn som ikke bygger på motsatsen til det vi innerst inne vil, men på verdier vi tror på og føler for. Det vil si: samarbeid, fellesskap og deling, og – kanskje jeg skal våge å si det – på kjærlighet.

Teksten er et redigert utdrag fra boken «Verdirevolusjon» av Erik Dammann. 

4 Tanker om “Selvfølgelig kan vi redde denne planeten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *