Selvlærte barn og bestemoreffekten

08-04-2014

Hvor mye kan barn i slummen lære med fri tilgang til PC og internett? En indisk professor sjekket, og ble forbløffet.

Sugata Mitra er professor i pedagogikk ved Newcastle University i Storbritannia. I 1999, da han bodde i India, ville han gjøre noe med ett av de største problemene innen utdanning: De beste lærerne og skolene finnes ikke i problemområder der de trengs mest. Mitra plasserte en PC med internett i en «kiosk» i slummen i New Delhi. Barn fikk fri tilgang til maskinen. De hadde knapt gått på skole, hadde aldri sett en datamaskin og visste ikke hva internett var.

tech_mitra272

Senere ble over tjue PC-er utplassert på den indiske landsbygda, og eksperimentet fortsatte i andre deler av verden. Prosjektet ble kjent som «Hole-In-The-Wall». Uansett hvem barna var, lærte de på egenhånd å bruke datamaskinen og webben. I den indiske staten Rajasthan hadde barna tatt opp sin egen musikk og spilt den av – fire timer etter sitt første møte med maskinen. Mitra skjønte at dette kunne brukes til mer enn lek.

I 2002 fikk en gruppe barn i Hyderabad, India en PC som kunne oversette tale til tekst. Programmet fulgte gratis med Windows. Professoren ba dem snakke inn i maskinen på sin svært gebrokne engelsk. Maskinen returnerte en ubegripelig tekst. Mitra dro sin vei med beskjed om at barna måtte gjøre seg forstått for maskinen. To måneder senere kom han tilbake, og barnas aksent hadde forandret seg. Den var merkverdig lik den britiske aksenten som Mitra hadde trent opp programmet til å forstå.

På denne tiden hadde Newcastle University fått store bevilgninger for å forbedre skolen i India. De kontaktet Mitra, som flyttet til England. Herfra fortsatte han med eksperimenter i India. Kunne 10-14 åringer i den indiske landsbyen Kalikuppam lære seg grunnleggende molekylærbiologi ved hjelp av engelske tekstfiler og tilgang til internett? Morsmålet deres var tamil, og de kunne lite engelsk. Fagfeltet var ukjent for folk i landsbyen, hvor fiske var eneste næringsvei. Mitra kalte inn 34 barn i alderen 10-14 år, og ga dem en biologitest med fire svaralternativer for hvert spørsmål. I snitt hadde de sju prosent rette svar, og de skyldtes nok flaks. Mitra fortalte at det fantes noe vanskelig på datamaskinen, og at han ikke ville bli overrasket om de ikke forsto noe av det. Så dro han sin vei.

Etter 75 dager kom han tilbake og spurte om barna hadde lært noe. De sa at de hadde prøvd å forstå biologitekstene hver dag, men mente selv at de ikke hadde lært noe særlig. En tolv år gammel jente rakte opp hånden og sa: «Bortsett fra det at feilkopiering av DNA-molekylet fører til genetisk sykdom, har vi ikke skjønt noen ting». Mitra ga dem to tester, en lik den første og en med nye spørsmål som var litt enklere. I snitt skåret barna 27 og 30 prosent rett.

Neste skritt var å gi barna en «lærer». Forskningsteamet fant en ung kvinne i landsbyen som pleide å spille fotball med barna. Hun var flink med barn, og de likte henne, men hun kunne ingenting om molekylærbiologi. Hun ble bedt om å oppmuntre barna med positiv respons og oppfordringer til å lære mer, omtrent som en bestemor ville gjort. Dette gjorde hun i 75 dager. Etterpå fikk barna de samme to prøvene som sist. Nå skåret de i snitt 52 og 51 prosent riktig. Det var langt bedre enn 10-14 åringer ved en statlig skole i nærheten, der barn ble undervist i faget. Resultatene var omtrent like bra som hos jevnaldrende ved en privatskole i New Dehli, som også tok testen. Sistnevnte skåret 44 og 53 prosent riktig.

Hadde barna bare memorert fakta, uten å forstå dem? «Lærerinnen» Prerana fortalte at barna også kunne bruke kunnskapen. De kunne klassifisere gode og dårlige effekter av bakterier, for eksempel ved å forklare hvordan melk ble til ostemasse på grunn av bakterier. Så de tv-reklame for tannkrem eller desinfeksjonsmidler, kunne de forklare hvordan de bekjempet bakterier. De hadde også begynt å bruke engelske begreper i dagligtalen. Denne studien er beskrevet i detalj i en forskningsrapport publisert i British Journal of Educational Technology, Vol 41, No 5/2010.

Senere dro Mitra til det mest avsidesliggende stedet han visste om. 800 mil fra Dehli ligger den lille landsbyen Gateshead. Her delte han 32 barn inn i grupper på fire. Det var viktig at de var flere sammen foran datamaskinen. De kunne også kikke på andre grupper og lære av dem. Gruppene fikk seks spørsmål fra et utdanningssertifikat (GCSE) for britiske 14-16 åringer. Den beste gruppen fant svarene på 20 minutter ved hjelp av internett. Den dårligste brukte 45 minutter. I snitt hadde de 76 prosent riktige svar.

Mitra har også testet vestlige barn. I Torino, Italia besøkte han en gruppe med ti år gamle elever som ikke kunne engelsk. Han ba læreren om å gå, og skrev spørsmål på tavlen på engelsk. På eget initiativ tastet barna inn spørsmålene i Google Translate, fikk dem opp på italiensk og fant svaret, som de oversatte til engelsk på samme måte. Mitra spurte blant annet om hvem Pythagoras var og hva han gjorde.

Professoren har også engasjert britiske bestemødre. En time i uken underviser de barn i engelsk i andre deler av verden. De sitter ved datamaskinen og kommuniserer muntlig gjennom Skype. «Bestemoreffekten» er et viktig funn i Mitras forskning. Barna lærer mer når en kjærlig voksenperson gir dem ros og oppmuntring, selv om personen ikke kan faget.

Teksten er hentet fra e-boka «Ideer som kan forandre verden».

Tanker om “Selvlærte barn og bestemoreffekten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *