Skjebne som kamp – noen innfall

17-04-2020

Av Henrik B. Tschudi

Uten spenning, kamp og kampens utfall synes skjebnen å falme, og livet kan synes blekt tamt. Vi finner kampen i de fleste religioner, mytologier og gamle eventyr, vi finner den i menneskenes historie og vi finner den i våre egne sinn, om ikke annet så i form av en ubestemmelig uro. Spørsmålet er hvor dypt dette stikker. Er det lokalt, et overflatefenomen, ut fra smal innsikt og ubevissthet? Eller snakker vi om en kosmisk agenda? Vi kan ikke ha et univers uten kontraster og polariteter som spiller med og mot hverandre. Men er vi nødt til å hanskes med motsetninger som topper seg og nødvendiggjør kamp?

Michael Ende skrev boken om Momo – eller kampen om tiden (Norsk utgave 1986/88). Momo er den lille piken som har all verdens tid og lytter til vennene sine fordi hun er så glad i dem. Men så kommer de askegrå agentene til byen for å få menneskene til å spare tid. Ting kan gjøres mer effektivt og fremfor alt fortere, sier de nesten usynlige grå herrene, og tiden du sparer kan du putte i Tidssparekassen. Så kan du ta den ut senere. Jo mer du skynder deg og jo mer tid du sparer nå, jo mer tid kan du få til gode en annen gang – kanskje når du blir pensjonist. Menneskene går på limpinnen, og de grå herrene er i ferd med å sikre seg makten. Men Momo gir seg ikke. Det blir kamp, og Momo vinner. Så vidt.

SKJEBNE er selvsagt et esoterisk tema, og selv om vi her i Flux er veldig rasjonelle kan vi godt tillate oss å fundere over det ene og det andre av esoterisk art. Den gresk-armenske Georges Ivanovitsj Gurdjieff (død 1949) var en esoteriker av rang, selv om hans arbeid for en stor del var av intenst praktisk art. (Se også Axel Jensens bok, Guru – glimt fra Gurdjieffs verden, Cappelen 2002). Hos Gurdjieff fantes ingen tvil om høyere nivåer og makter i tilværelsen, et hierarki av intelligente ordener, opp gjennom solsystemet, galaksen og så videre. Dette er makter som også har et visst overoppsyn med Jorden. Mennesket er en spesiell skapning, satt på jorden med et spesielt formål i et levende kosmos – som løpende frembringes av en overordnet eller absolutt intelligens. Men mennesket er av forskjellige komplekse grunner sløvet ned i en søvntilstand og fremviser stort sett en overflatisk Personlighet. Samtidig har mennesket et potensiale, en Essens, som tilhører en høyere værensform, en høyere bevissthet. Og det krever en form for kamp, i det minste store anstrengelser, for å komme frem til denne. Det krever blant annet at mennesket erindrer seg selv (self-remembering), og det kan kreve en slags evne til å overskride årsak og virkning i tid, det vil si kausalitet i vanlig forstand.

Så har vi Doris Lessing, kjent forfatter, men mindre kjent for sine bøker fra Canopus-arkivene (Canopus in Argos: Archives, med SHIKASTA (1979) som den første. Her skildres Jorden først som den velsignede planeten Joranda, og etter hvert som den (nesten fortapte) Shikasta. Poor Shikasta! Poor people of Shikasta! Hvorfor det? Opprinnelig hadde de langt fremskredne planetene Sirius og Canopus velmenende planer med utviklingen av Joranda og dyremenneskene der. Livsfremmende energier tilføres. Men så kommer planeten Shammat inn i bildet, med et opplegg som tapper Jorandas liv og vesener for energi. Den gode innflytelsen reduseres tilsvarende og blir så godt som umulig å opprettholde. Men Canopus gir ikke opp det som nå kalles Shikasta og satser på at Shammat ved sin oppførsel også skaper sin egen undergang. Science fiction – uten science? Kanskje det. Her finnes ikke moralisering, men det finnes energier og krefter– som går langt utenpå det vi i dag anerkjenner som fysiske og psykiske krefter – krefter som strever med og mot hverandre, og krefter som arbeider iherdig for å være i resonans med overordnete kosmiske formål, av Lessing ikke spesifisert nærmere enn som Nødvendigheten. Etter stadig mer kaotiske tilstander og en tredje verdenskrig – hvor Kina åpenbart spiller en betydelig rolle – kan overlevende begynne å bygge Jorden på ny, først og fremst av mennesker som har bevart og utviklet det Lessing kaller Capacities (evner) til dypere kontakt. Dermed kan nye og i videste forstand funksjonelle samfunn og byer fremstå.

Antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner (død 1925), må også regnes som esoterisk. Med sitt klarsyn og sin innsikt i andre verdener arbeider han for en høyere bevissthet og en mer gjennomgripende tanke. Steiner beskriver både englehierarkier med forskjellige oppgaver og mørke og lyse (mer eller mindre personifiserte) krefter i kamp med hverandre. De mørke kreftene, representert ved Lucifer og Ahriman, er ikke direkte onde, men de villeder menneskene og avsporer dem fra å strebe etter en høyere bevissthet. De lyse kreftene representeres i vår epoke ved erkeengelen Mikael, hvis oppgave er å hjelpe oss til å  ”gjenkjenne det oversanselige i den umiddelbare sanseverdenen.” Kampen er intens og vedvarende og foregår både på et ytre og et indre plan. Hensikten er å frigjøre menneskenes bevissthet fra en (ubevisst) avhengighet av åndelige krefter til et fritt og bevisst samspill med disse kreftene.

Dansken Martinus (død 1981) baserer også sitt livsverk på innsikter i andre og høyere verdener. En yndet setning hos Martinus er at alt er (og har vært og blir) såre vel – ettersom alt har en dyp logisk forklaring. Bak dette synet ligger en omfattende og omstendelig begrunnelse. Den gode Martinus ser samtidens turbulens og voldsomheter som en slags ’fødselsveer’, 

”– de er dyrerigets dødskamp i det jordmenneskelige samfundslegeme, de er det kosmiske menneskeriges begyndende opstandelse på jorden. At disse mægtige begivenheder ikke har kunnet og ikke vil komme til at gå helt ublodigt af, er ganske naturlig, så længe disse endnu er identiske med den kamp, der føres inde på et område, hvor had, hævn og selvforsvar kæmper mot trældom, hamstring og griskhed. En kampplads, der udtrykker en reaktion mellom sådanne energier, kan kun præstere lig. Men over disse lig opstår verden i en ny forklaret skikkelse, og jorden bliver en vibration af fornuft og kærlighed, en harmoni av intuition og salighed.”

Videre om menneskets delirium:

“Når jordens mennesker i en verden, der som opholdssted er et paradis, lever sultende og frysende, myrdende og dræbende, røvende og plyndrende, lyvende og bedragende, og dør av overanstrengelse, sult, fattigdom og elendighed, så vel som de dør av frådseri, vellvned og dovenskab, kan de umulig opfattes som færdige eller fuldkommen ædruelige væsener. Hvad forskel er der i princippet, enten individet raver rundt i alkoholistisk fuldskab eller delirium, eller det raver rundt i mentalt eller tankemæssigt fuldskap eller delirium? – Er ikke intellektualiteten i begge tilfælde sat ud av kurs? – Og er ikke årsagen til miseren, nemlig begærenes slavelænkning av viljen? –

… Vilje er hos dyret en biting. Begæret er en hovedting. Men det er denne livsform der er ulykken hos mennesket. Det viser sig altså herigennem, at mennesket er et annet væsen. Det bliver ulykkeligt ved at leve på de dyriske traditioner. Det er derimot udstyret med en vilje. Og der hvor denne vilje ikke behersker de dyriske begær, går ’mennesket’ i stykker, og dyret kommer frem. For at bevare ’mennesket’ i dyret må viljen til ’mennesket’ altså overvinde de dyriske begær. Viljen må hos mennesket blive hovedtingen og begærene bitingen.”

Og om menneskets muligheter:

“Menneskene er for flertallets vedkommende betydeligt længere fremme i deres personlige udvikling end man skulle tro efter deres standardopførsel i hverdagen at dømme. De er som isbjerge, der kun stikker en lille del av deres sande masse op over vandet, medens det meste er skjult undervandet. Og det, der i menneskets tilfælde svarer til den usynlige del av isbjerget, er det, som den nye verdensordning skal grundlægges på. Nemlig alle de nederlag og andre lidelseserfaringer, som det enkelte menneske gennem sin deltagelse i evolutionen gennem årmillioner har høstet, og som nu ligger gemt i dets åndelige struktur. Alt dette er som en båndlagt formue av moralsk natur. En formue, der venter på at komme til udbetaling. Og i det øjeblik dette skjer, vil alting ændre sig fuldstændigt. Til det bedre…! Og jeg kan se, at flertallet av mennesker er tæt på dette stadium.”

– Sitater hentet fra det danske tidsskriftet Kosmos, det siste som Martinus’ uttalelse til Per Bruus-Jensen.

Brudd eller adskillelse, etterfulgt av kamp (eller strev) og forsoning, synes å være ur-temaer og felles for disse som er nevnt ovenfor. Vi får høre om andre slags krefter som møter hverandre og utfolder seg over, under, før, etter, inni oss – preposisjonene flyter når kausaliteten i tid og rom blir usikker. Kreftene opererer her og nå, men kan også være knyttet til utenomjordiske forhold, og til sivilisasjoner før eller etter vår egen. Felles for disse som her er nevnt er også at væren og liv har et overordnet formål (i strid med darwinistisk tenkning) og at livet gir oss utfordringer og kanskje anstrengelser, i tjeneste for dette høyere formål. Hva ’høyere’ kan være i denne sammenheng, får bli opp til den enkelte å gruble over.

 

Utdrag fra Flux livsfilosofisk magasin nr. 41 «Skjebne»

0 Tanker om “Skjebne som kamp – noen innfall

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *