Soppen var en trussel mot kirkens autoritet

03-12-2019

Da spanjolene erobret Sør-Amerika på 1500-tallet, slo de hardt ned på indianernes bruk av psykoaktiv sopp. Michael Pollan forteller hvorfor i dette utdraget fra boken «Psykedelisk renessanse».


I 1953 gjorde bankmannen og amatørmykologen R. Gordon Wasson den første av ti reiser til Mexico og Sentral-Amerika. Flere av dem gikk til landsbyen Huautla de Jiménez, langt inne i fjellene i Oaxaca. Der hadde en av informantene hans, en misjonær, fortalt ham at healere brukte sopp.

Først holdt lokalbefolkningen kortene tett til brystet. Noen fortalte Wasson at de aldri hadde hørt om soppen, eller at den ikke lenger ble brukt, eller at kulten bare ble praktisert i andre, fjerntliggende landsbyer.

Denne tilbakeholdenheten er ikke så overraskende. Den rituelle bruken av psykoaktiv sopp var blitt hemmeligholdt for den vestlige verden i fire hundre år, siden rett etter den spanske erobringen, da praksisen ble tvunget under jorda.

Spanjolene ville knuse soppkulten som de rettmessig nok betraktet som en alvorlig trussel mot kirkens autoritet. En av de første prestene som ble brakt til Mexico for å kristne aztekerne, erklærte at soppen var legemet til «djevelen som de tilba, og … med denne bitre føden tar de imot sin ondskapsfulle gud i nattverden».

Indianere ble avhørt og torturert til å tilstå praksisen. Soppsteiner ble knust, mange av dem meterhøye utmeislede basaltskulpturer av den hellige fungi, antakelig brukt i religiøse seremonier. Inkvisisjonen fremsa et utall anklager mot den amerikanske urbefolkningen for lovbrudd som involverte både peyote og psilocybin.

Det hele endte opp som et tidlig slag i kampen mot narkotika, eller mer presist, kampen mot visse planter og sopp. I 1620 erklærte den romersk-katolske kirke at bruken av planter til spådom var «en overtroshandling som måtte fordømmes som en motsats til vår hellige katolske tros renhet og integritet».

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kirken reagerte så voldsomt på rituell bruk av sopp. På nahuatl kalles soppen «gudenes legeme». Spanske ører må ha oppfattet dette som en direkte utfordring til det kristne sakramentet, som også ble betraktet som gudenes legeme, eller snarere den ene gudens.

Soppsakramentet hadde imidlertid et udiskutabelt fortrinn fremfor den kristne versjonen. Man måtte være troende for å forvente at nattverdens brød og vin skulle gi tilgang til det gudommelige. Og tilgangen måtte medieres av en prest ved kirkens liturgi.

Aztekernes sakrament, derimot, garanterte alle som spiste den psykoaktive soppen, førstehånds tilgang til det guddommelige, til visjoner om andre verdener og gudenes rike. Hvem hadde det mektigste sakramentet? Som en mazatecindianer fortalte Wasson: soppen «bærer deg dit gudene er».

Den romersk-katolske kirken kan ha vært den første institusjonen som fullt og helt forsto hvilken trussel en psykedelisk plante utgjorde mot dens egen autoritet. Den skulle sannelig ikke bli den siste.

Natten mellom 29. og 30. juni 1955 fikk R. Gordon Wasson førstehåndserfaring med den hellige soppen. På sin tredje reise til Huautla hadde han overtalt den sekstien år gamle María Sabina, en mazatec og respektert curandera i landsbyen, til å la ham og fotografen ikke bare observere, med også delta i en seremoni som de første utenforstående noensinne.

Veladaen, som seremonien ble kalt, fant sted etter mørkets frembrudd i kjelleren hos en lokal tjenestemann Wasson hadde hyret for anledningen. Det hele skulle foregå foran et enkelt alter «utsmykket med kristne bilder». For å beskytte Sabinas identitet kalte Wasson henne for «Eva Mendez». Han beskrev at de «umiddelbart ble slått av hennes åndelighet».

Etter å ha vasket soppene og ført dem gjennom den rensende røyken fra røkelsen ga Sabina Wasson en kopp med seks sopper. Hun kalte dem «de små barna». De smakte forferdelig:

«Beskt, med en harsk lukt som også meldte seg i oppgulp». Dette til tross: «Jeg kunne ikke ha vært lykkeligere – dette var fullbyrdelsen av seks års streben,» skriver Wasson.

«Visjonene var ikke diffuse eller utydelige», fortsetter han. «De fremsto som mer virkelige enn noe jeg noensinne har sett med mine egne øyne.»

Wassons egne erkjennelsesporter hadde blitt slått på vid gap: «Jeg så arketypene, de platoniske ideene som ligger til grunn for hverdagens ufullkomne bilder.»

«For første gang ga ordet ekstase virkelig mening», forteller Wasson. «For første gang representerte det ikke bare en annen persons sinnstilstand.»

Ut fra egne erfaringer konkluderte Wasson at arbeidshypotesen om psykoaktiv sopp som opphav til religiøse opplevelser var bekreftet:

«I menneskets evolusjonære fortid … må det ha oppstått et øyeblikk da hallusinogene soppers hemmelighet ble avdekket. Virkningen de hadde, slik jeg ser det, kan ikke ha vært annet enn gjennomgripende, en sprengkraft til nye tanker. Soppen åpenbarte verdener bortenfor kjente horisonter, i tid og rom, selv verdener på et annet eksistensplan, en himmel og kanskje et helvete … Man kan våge å spørre om dette kan ha sådd selve tanken om en gud hos det primitive mennesket.»

Wassons reiseskildring ble spredt til millioner av lesere gjennom en artikkel i Life Magazine i mai 1957. Les mer om boken «Psykedelisk renessanse», som teksten er et utdrag fra. 

 

0 Tanker om “Soppen var en trussel mot kirkens autoritet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *