Svigermors kultur er en æreskultur

24-06-2019

Marit Fagerheim Wiik giftet seg med flyktningen Ali Djabbary fra Iran. Her forteller hun om sin iranske svigermor Ozra og hennes syn på ekteskapet. (Fra boken «Å elske en flyktning»).


Svigermor representerer
en kvinnekultur som er nærmest utdødd i Norge, og som også i Iran er i radikal endring. Hun giftet seg tidlig med svigerfaren min og har siden tatt seg av hus og barn. Hun er først og fremst mor og kone.

Selv om forholdet mellom henne og mannen ikke er det vi vil kalle lykkelig, ikke på langt nær, ville hun ikke drømme om å forlate ham. Det ville bety døden for hennes selvaktelse, og dessuten for den sosiale aktelsen hun nyter, den andre i hennes øyne minst like viktig som den første.


Jeg tror skilsmisse er det verste hun vet. Det er noe hun kun unner sine verste fiender, som hun har noen av, og knapt nok dem. Likevel har hun aldri ytret noe negativt om hovedpersonene i min brokete familiebakgrunn, altså min mor og mine tre fedre. Tvert imot har alle blitt ytterst godt mottatt i hennes iranske stue.

Svigermors kultur er en æreskultur, der mannen og kvinnen har sine oppgaver som må oppfylles. Jeg tror iranske menn balanserer på en umulig, brennende line mellom hensynet til sin mor, sine søstre og sin kone.

Ekteskapet som institusjon er noe annet i Iran enn i Norge. Det er ikke en privatsak. Tvert imot mener mange, særlig de respektive mødrene, at de har rett til å blande seg inn i unge ektepars anliggender med hverandre. Myten om svigermoren fra helvete lever i beste velgående her.

Mange er også ulykkelige i ekteskapet sitt. Skilsmissetallene er oppadgående, til min svigermors store sorg og forargelse. En mann fortalte meg at samme dag som han giftet seg med kjæresten sin, forandret hun personlighet fullstendig. Han er ulykkelig og lurer på hvor den nydelige, kjærlige, morsomme kvinnen han forelsket seg i er blitt av.

På den andre siden har iranske menn fått rykte på seg for å være utro løgnere som lokker kvinner til usømmelig adferd, for så å svikte dem. Splittelsen mellom kjønnene er avgrunnsdyp. Jeg mistenker at kjønnssegregeringspolitikken som føres i religionens navn, ikke bidrar positivt.

Moren til Ali var lenge bekymret for ham. Da han kom hjem med meg, ble hun lettet, og da vi giftet oss, ble hun lykkelig. Jeg tror ikke noen ting lindrer et lidende, iransk morshjerte mer enn hennes barns trygge plassering i favnen til en ektefelle.

Jeg tror Ozra anså meg som en slags reddende engel. I alle fall har jeg alltid følt meg ubetinget elsket av henne. Hun vet ikke om krisene vi har vært gjennom. Hun vet ikke at jeg i perioder har latt meg inspirere av iranske kvinner til å gi Ali en beskyttende rolle overfor meg, særlig når vi er i Iran og mitt behov for hjelp er høyst reelt.

Som norsk feminist med kommunistisk familiebakgrunn, er det uvant for meg å sette pris på en slik mannsrolle. Men jeg merker at det får meg til å føle meg trygg, avslappet og kjærlig. I tillegg løsner det på min humoristiske sans. Ali og jeg ler aldri så mye som når vi er i denne dynamikken sammen.

Ozras hengivenhet ga ikke henne et bedre forhold. Det krever sin mann å ta imot fra sin kvinne. Balansen mellom menn og kvinner, som så smått er i ferd med å vokse fram i verden, er dyrekjøpt, den har flere generasjoner kjempet for. I dagens Iran er det omveltninger på gang under den totalitære radaren.

Svigermor har kjempet ved å stå oppreist i en brytningstid. Hun vil nok aldri forsone seg med at skilsmisser har kommet for å bli, men hun har heller aldri avvist et menneske på bakgrunn av hva slags livsomstendigheter det har vært utsatt for.

Les mer om boken «Å elske en flyktning».

0 Tanker om “Svigermors kultur er en æreskultur

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *