Tror du at du hadde en lykkelig barndom?

06-08-2019

Er det lurt å tro at man har hatt en lykkelig barndom, hvis sannheten er en annen? Gabor Maté skriver om en kvinne som utviklet spiseforstyrrelser. 


Mange mennesker er avstengt fra selvinnsikt og personlig vekst fordi de klamrer seg til myten om sin «lykkelige barndom». En smule negativ tenkning ville gi dem styrke til å gjennomskue det selvbedraget som bidrar til at de sitter fast i selvskadende atferdsmønstre.

Jean er trettifem år og jobber som juridisk sekretær. Hun giftet seg som nittenåring. Hennes første ektefelle var en eldre mann, han var kontrollerende og voldelig. For det meste psykisk og verbalt, men mot slutten også fysisk. Han slo henne. Det var da hun dro.

«Jeg har hatt spiseforstyrrelser store deler av livet. Da jeg ble lagt inn på sykehuset veide jeg førti kilo, og jeg er én sytti høy. Jeg var anorektisk. Jeg gikk fra mannen min den ene dagen og havnet på sykehuset den neste,» forteller hun.

«Det kan ikke ha vært tilfeldig at du holdt ut med en eldre, voldelig mann i fem år. Jeg tror det forteller mye om familien du kommer fra,» sier jeg.

«Jeg kunne ikke være mer uenig. Familien min var så langt fra voldelig som det går an å komme. Jeg har en utrolig støttende familie. Jeg har to brødre og en søster, og foreldre som har vært lykkelig gift i førtifem år. Jeg har aldri blitt behandlet med annet enn kjærlighet og ømhet.»

«Jeg brukte ikke ordet voldelig om familien din. Jeg sa at historien din forteller meg mye om den familien du kommer fra.»

«Åh! [lang pause] Jeg vet ikke. Hva forteller det deg?»

«Du husker barndommen din som lykkelig.»

«Absolutt.»

«Fortell om anoreksien.»

«Jeg tror jeg var rundt femten. Det ble ikke omtalt som anoreksi før senere, da det utviklet seg til bulimi. Jeg kastet matpakken min og spiste aldri frokost. Jeg var så tynn. Foreldrene mine var veldig bekymret.»

«Vet du hva du tenkte på?»

«Det meste handlet om den usikkerheten alle tenåringsjenter går igjennom når det gjelder selvbilde og kropp. Jeg kan ikke huske at jeg følte meg tjukk – det var jeg heller ikke. Jeg trodde bare at jeg ville bli mer populær om jeg ble tynnere. Selvfølelsen min bygget på hvorvidt folk likte meg eller ikke. Jeg ville at alle skulle like meg.»

«Jeg tror det fungerer sånn at selvfølelse bygger på hvor verdsatt man føler seg av foreldrene.»

«Jeg hadde en følelse av at hvis jeg ikke fikk rene seksere, ville de ikke være glade i meg. Jeg har en eldre søster som gjorde livet til foreldrene mine til et helvete på den tiden. Det var hun som fikk all oppmerksomheten. Søsteren min hadde dessuten en blodsykdom, så da vi var små, handlet veldig mye om henne. Hun var på sykehuset, og de trodde veldig lenge at hun hadde leukemi.»

«Som barn følte du deg ikke elsket av foreldrene dine hvis du ikke fikk seksere på skolen, og som elleveåring ble du utsatt for en høyst upassende seksuell tilnærming. Du var opprørt over det, men fortalte ikke foreldrene dine om det. Som femtenåring blir du anorektisk. Og du hadde en fullstendig lykkelig barndom. Hva er det som ikke stemmer med dette bildet?»

«Jeg synes ikke det høres ut som en lykkelig barndom. Men jeg tenker ikke på at jeg har hatt en ulykkelig barndom heller.»

I en voksens erindring om livet i den familien de kommer fra, uteblir ofte den skjulte prisen barnet har måttet betale for foreldrenes godkjenning og anerkjennelse. Selv om man husker vanskelige episoder, er det følelsesmessige aspektet ved disse hendelsene fortrengt.

Å fade ut, for eksempel med dagdrømming, lar barnet holde ut opplevelser som ellers ville utløst reaksjoner som skapte vanskeligheter for ham eller henne. Det er denne typen dissosiasjon som er i sving når en person opprettholder et bevisst minne om hendelser i fortiden, men ikke om den traumatiske emosjonelle gjenklangen.

Teksten er et redigert utdrag fra «Når kroppen sier nei». Les mer om boken.

0 Tanker om “Tror du at du hadde en lykkelig barndom?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *