Utdannelse må også være inndannelse

10-02-2015

Følelser, inndannelse og avlæring er en viktig del av læringen. Det mente filosofen Arne Næss. Her reflekterer han over temaet, og minnes seg selv som tiåring.

Fra boken «Dyp glede».

Teksten er hentet fra boken «Dyp glede».

«Utdannelse» er et interessant ord. Hvorfor «ut» ble føyd til det eldre ordet «dannelse», er usikkert. Når det gjelder substantivet «dannelse», er ordelementet «dan» etymologisk forbundet med «dan», «hvordan» og «likedan», «gjort slik», av det eldre «dôn», «gjøre». Vi kan finne igjen ordet i det engelske «to do» og det norske «dåd». Utdannelse var med andre ord ment å gjøre noe spesielt med menneskenes utvikling fra barn til voksen. Ordet dannelse fikk tidlig en smak av overklasse og middelklasse.

Uttrykket «dannede mennesker» ble brukt om folk som oppførte seg slik reglene tilsa at man skulle oppføre seg, ikke minst det å tale pent og rent. På engelsk finnes ikke ordparet dannelse/utdannelse; education dreier seg om begge deler. Det er klart at også dette ordet, på samme vis som vårt «utdannelse», i stigende grad handler om faglig utdannelse.

Til tross for at det i England er gjort mer for å bevare dannelsesaspektet enn i vårt egalitære samfunn. Jeg finner ikke noe godt ord for det jeg prøver å få frem, men kanskje vi kan bruke «inndannelse». Med det mener jeg å legge vekt på at indre verdier som følelser, kreativitet og fantasi burde være en selvsagt del av all skole og opplæring i vårt samfunn. I stedet for utdannelse må vi snakke om inndannelse eller innad-dannelse. Det er snakk om noe som kommer fra hjertet, fra følelseslivet. Hvordan kan følelsesmessig inndannelse så kombineres med utdannelse? Et bidrag kan bestå i sterkere vekt på de følelsesrelaterte sidene ved emnene som tas opp i et fag, og større oppmerksomhet mot elevens eller studentens følelsesmessige opplevelse av faglige emner under selve studiet.

Et annet ord vi burde bruke mer, er «avlæring». All læring av nye problemstillinger forutsetter avlæring av noen gamle. Når noe nytt er uforenlig med noe gammelt, må den gamle kunnskapen på en eller annen måte slettes ut. Når det gamle føles på en bestemt positiv måte, vil kilden til denne følelsen bare opphøre. Spørsmålet er da: Vil det nye kunne føles på samme måte? Hvis svaret er ja, mister vi ikke noe følelsesmessig, siden en bestemt følelse overføres til det nye. Men vi må regne med at et mangfold av kilder synes å tørke inn i den tidlige barndommen uten at følelsene knyttet til dem overføres til nye situasjoner, nye ting eller nye mennesker. Dette gjelder for eksempel mytopoetiske kilder, som evnen til å se et fjell som en konge, og det å snakke med trær. Hvis da ikke en helt spesiell type pedagogikk blir satt inn med det bevisste formål å vedlikeholde den mytopoetiske fantasien.

Hva er dette mytopoetiske for noe, vil mange spørre. Som tiåring laget jeg meg et slags bilde av fjellet Hallingskarvets vesen som nettopp var mytisk. Kanskje er evnen til å skape seg myter til stede hos de fleste i den alderen, men langt fra alle gir seg tid til å dvele ved sine egne mytiske innfall. Miljøet de vokser opp i styrker ikke selvtilliten når det gjelder fantasier. Jeg holdt ofte til i min mors hytte på Ustaoset som barn, og var helt overlatt til meg selv og mine fantasier. Der fant jeg et grunnlag for indre liv som muligens ikke så mange barn opplever i dag. Men evnen til myteskaping er neppe forsvunnet hos alle. Det gjelder bare at voksne appellerer til evnen, også i skolen. Lærerne må spørre: «Hva opplever du i dine dagdrømmer?»

Les mer om boken «Dyp glede».

0 Tanker om “Utdannelse må også være inndannelse

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *