Utfordringen er at jeg kommer for nær mennesker

07-01-2019

Noen strever med å få venner – og noen strever faktisk med at de raskt kommer nær folk. Kristine Storli Henningsen forteller hvordan hun lærte å sette grenser for nærheten.

Jeg har ofte følt meg slukt av andre, og jeg har slitt voldsomt med grensesetting. Da jeg ble gestaltterapeut, måtte jeg ha 90 timer med egenterapi. Grensesetting var tema flere ganger. Det har forårsaket mange tårer og mye slitenhet for meg. Jeg har rett og slett kjent meg utbrent, eller godt svidd i kantene, av andres behov som jeg har følt meg forpliktet til å oppfylle.

Utfordringen min er, ironisk nok, at jeg ofte kommer for nær mennesker. Uten at jeg mener det, og uten at jeg føler meg like nær selv. Med andre ord: Andre føler seg ofte nærere meg enn jeg føler meg dem. Eller føler jeg meg også nær, bare at jeg ikke trenger den samme nærheten hele tiden?

Jeg er en åpen person, som står stødig i meg selv, stort sett. Jeg kjenner min egen verdi. Når jeg treffer andre, liker jeg godt å dele av meg selv, på et ikke overfladisk plan, og å lytte til dem. Jeg liker å snakke folk opp, ta tak i det jeg liker, blir imponert eller berørt, og si det høyt. Og så er jeg kanskje litt kameleonaktig, på godt og vondt. Det er enkelt for meg å tilpasse meg mennesker og omgivelser.

På mange måter er dette bra, for det fører til tillit og åpenhet. På den andre siden kan det føre til at folk føler seg lik meg. Attpåtil får de styrket sin egen verdi og har noen som ser dem og lytter til dem. Det kan virke som et narkotikum som de vil ha mer tilgang på. Jeg blir dealeren som gir ut stoff Hvorfor holder jeg på med dette? På en måte er det godt å føle at noen har behov for meg. Dette er en rolle som bekrefter meg og som jeg føler meg hjemme i. Samtidig føles det som en forpliktelse. Jeg har fått så mye i livet, av kjærlighet og bekreftelse, at jeg føler jeg må gi noe videre til de som ikke har vært like heldige. Derfor føler jeg også at jeg alltid må gi litt mer i en relasjon.

Jeg husker en gang jeg satt hos terapeuten min og snakket om dette. Det regnestykket der hørtes veldig slitsomt ut, sa hun. Da begynte jeg å gråte. Jeg forsto at jeg aldri ville komme i balanse. Jeg ville bare bli utslitt, og dermed ikke duge for noen.

Denne prosessen har lært meg to viktige ting: Folk trenger å være trygge på seg selv. Og de trenger flere gode venner. Jeg trenger også gode venner. Men ikke for mange av dem. Og bare de virkelig gode. De som ikke er energivampyrer, men som gir meg påfyll. De som støtter mine livsvalg. De som ikke krever at jeg skal være til stede hele tiden. Vi kan være der for hverandre når det er nødvendig, og når vi virkelig vil. Jeg liker ikke vennskap som er pliktstyrt.

I dag har jeg blitt bedre på grensesetting, selv om jeg stadig har små eller større tilbakefall. Det har jeg lært meg å leve med. Nå føler jeg at jeg kan gi mer til de som virkelig betyr noe for meg også, fremfor å spre meg tynt utover. Du trenger bare én venn, så lenge han er god, pleier min far å si. Jeg trenger nok litt flere enn en. Men ikke mer enn en håndfull. Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket? Jeg sier: Bedre med fem venner på hånden enn 500 på Facebook.
Min håndfull nærmeste venner er jeg forstørrelsesglassnær i enkelte perioder, og nesten Stratosfjern i andre. Likevel vet jeg at de er der. Jeg trenger slett ikke se dem hyppig. Det føles som om de er med meg uansett. Fordi de er så nære hjertet mitt. De kjenner meg, de vet så mye om meg og livet mitt, at vi slipper mellomleggspapiret. Slik er det uansett om vi er på telefon, ansikt til ansikt eller på mail – eller bare i hverandres tanker.


Les mer om boken «Nærhet i tastenes tid», som teksten er et utdrag fra.

0 Tanker om “Utfordringen er at jeg kommer for nær mennesker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *