Vandringens fornøyelse

05-04-2016

Edens hage ble skapt av en vandrende Gud. Det finnes vandring i Paradiset, og det finnes et Paradis i vandringen.

dialogmøte

«Bare ideer vunnet gjennom vandring har noen verdi
— Friedrich Nietzsche

Helt fra arkaiske tider, gjennom antikken og renessansen og videre inn i begynnelsen av det tjuende århundret, har menneskets grunnleggende stillinger – det å ligge, sitte og gå – forblitt de samme. Fysisk bevegelse som å bøye seg, strekke seg ut etter noe, holde noe, lene seg mot noe og å danse, forekommer mer eller mindre på samme måte gjennom århundrene, i forskjellige variasjoner, men likevel i en kontinuitet. I dag sitter vi kanskje mer enn vi står, eller sitter på stoler mer enn vi sitter på huk eller på kne, men hva gåingen angår, har den grunnleggende menneskelige bevegelse endret seg radikalt. Ikke bare går vi mindre enn våre forfedre gjorde, men vi har også mer eller mindre eliminert behovet for å bruke bena. Gangen har blitt overflødig. Forflytningen har blitt mekanisert, med alt fra fjernkontrollerte innretninger til biler.

Biler gjør mer enn å forflytte oss fra sted til sted. Den nederlandske psykologen Bernd Jager har observert at det finnes forskjeller på ansiktsuttrykk i nyere vestlige og sørlige amerikanske byer som er avhengige av biler, og i nordlige og østlige eldre byer hvor det fortsatt er skubbing i gater, på undergrunnsbaner, i busser og på fortau. Jager konkluderer med at de mer uniforme, blanke, reklamelignende ansiktsuttrykkene hos mennesker i solbeltet er en følge av den økte bilbruken, og det faktum at ingen lenger behøver «å forberede ansiktet på å møte andre ansikter», som T.S. Eliot sier. Ansiktene våre tilhører også andre, og blir til i møte med andres. Hvordan vi møter andre, hvordan vi forholder oss til dem og åpner opp eller stenger oss inne – alt dette vises i ansiktet.

Samtidig som menneskene blir mer ansiktsløse under sine fønede hårsveiser og kosmetikk, får biler mer distinkte navn og fronter; de personlige uttrykkene i form av merker og modeller som selv barn kan skille mellom. Men ansiktet som tilhører føreren inne i bilen er vanligvis tomt og polert bak vindusruten. Føreren sitter fastspent bak en lukket dør, og hører kanskje på musikk mens han eller hun stirrer rett frem, og bare passivt registrerer objekter som beveger seg der ute eller subjektive følelser som beveger seg der inne i form av ønsker eller behov. Dette er ikke et ansikt i relasjon til andre ansikter, men et isolert ansikt – dets uttrykk spiller ingen rolle.

Kvartalets, basarens, torgets og gatens ansikt er skarpsinnet, livlig, kløktig og like uttrykksfullt som de ansiktene som samhandler der sammen med andre ansikter fra morgen til kveld. Fraværet av møtende ansikter i det å vandre blant andre mennesker, fjerner oss derfor fra våre egne ansikter. Det fjerner oss også fra byen slik den opprinnelig var tenkt: et møtested for ansikter fra alle livets «stier».

Designernes plansjer og stedsutviklernes planer viser sjelden en menneskemengde. Isteden vises par som går sammen under trærne, eller bilførere som kommer ut av bilene sine en og en under trekronene. Det er som om det er en generell polyfobi, en frykt for menneskemengdene og det å møte og bli møtt ansikt til ansikt av andre. Jeg tror at frykten for vold i gatene samsvarer psykologisk med følelsen av selvet som et avpersonifisert, ansiktsløst objekt – et lett mål eller et offer – plassert i en tom og abstrakt gate som en liten figur i en designers plansje.

Jeg har i mitt psykologiske arbeid med mennesker oppdaget at mange naturlig vender seg mot vandringen i perioder med akutte psykiske omveltninger. Dette var selvfølgelig i Zürich, Sveits, der jeg praktiserte i litt over 25 år før jeg kom til Dallas. Vandring er ikke like enkelt i et forstadslandskap nord i Dallas. En person som går en tur i gatene i Irving eller Plano skiller seg ut som mer suspekt enn hva en andpusten jogger iført rød joggedress, gulstripede sko og ørevarmere gjør. Vandring kan være meditativ terapi. Ikke nødvendigvis i form av en idyllisk tur ved havet, men rett og slett ved å gå rundt i byen i timevis om morgenen eller om kvelden. Kan byen vår tillate denne psykologiske selvmedisineringen? Eller ville vi da blitt ansett som enten snikende tyver eller ofre av våre medborgere?

Vandring stiller storm. Fanger går i sirkler i fangegården og dyr går frem og tilbake i burene sine i en rastløs vandring på gulvet mens de venter på at babyen skal fødes eller på å få høre nyhetene fra styremøtet. Heidegger anbefalte stien gjennom skogen for å filosofere; Aristoteles’ lære ble kalt «peripatetisk» – det å tenke og diskutere mens man vandrer frem og tilbake, og munker går runder i sine avstengte hager. Nietzsche sa at bare tanker tenkt under vandring, laufenden tanker, var av verdi – tanker som er løpende, og ikke stillesittende.

Man går en tur for å komme ut av den stagnerte, deprimerte tilstanden man er i, eller for å få dens spinnende agitering over i en organisk rytme. Denne vandringens organiske rytme får en symbolsk mening idet vi setter en fot foran den andre, venstre-høyre, venstre-høyre annenhver gang i et balansert tempo. Hastighet. Måle opp. Ta skritt. Med vandringens sjeleberoligende språk begynner sinnets spring hit og dit å forme seg inn i én retning. Mens vi vandrer er vi i verden, vi finner oss selv i et spesielt rom, og forandrer dette rommet ved å vandre i det til et sted, et hvilested eller et territorium, et lokalt habitat som bærer et navn. Sinnet blir holdt fast i vandringens rytme. Hvis vi ikke kan vandre, hvor vil da sinnet gå? Vil det ikke løpe vilt, eller forbli stagnert, bare for så og beveges av farmasøytisk stimulerende eller beroligende, oppkvikkende eller søvndyssende, midler? Er ikke en by som ikke tilbyr noen vandring også en by som ikke tilbyr noe hvilested for sinnet? For å si det enkelt: kanskje vi kjører, bokstavelig talt kjører, oss selv utfor stupet ved å ikke ivareta menneskets grunnleggende behov for å vandre.

For to hundre år siden forekom det en god del vandring i Europa, spesielt i og rundt hager. Kunsten å skape en hage var på toppunktet. Vi kan lære noe fra disse gartnerne. De var sin tids største utviklere: hele prospekter ble hevet eller utjevnet, elver ble omdirigert, utsiktspunkt ble åpnet, labyrinter ble konstruert. Utviklerne på den tiden lot seg styre av estetiske hensyn, der våre nå styres av økonomiske. Deres arv ble nasjonalskatter for samfunnet; hva våre etterlater seg resulterer i personlig rikdom for individer.

I hagens kunst ble både øyets og fotens tilfredsstillelse ansett for å være essensielt: øyet for å se, foten for å reise gjennom; øyet for å ta inn helheten og kjenne den, foten for å forbli inne i den og erfare den. Det var likeledes essensielt i denne «dissosiasjonens estetikk», som Robert Dupree beskriver det, at øyet og foten ikke vandrer den samme stien. Poeten William Shenstone skriver at når en bygning eller et annet objekt har blitt betraktet en gang, bør foten aldri vandre den samme stien som øyet tidligere har vandret for å komme dit. Videre, sier Shenstone, er det verste designet et som skaper «en rettlinjet vei hvor foten skal vandre der øyet tidligere har vandret… det å konstant bevege seg fremover og ikke finne noen endringer i landskapet selv om man kommer til et nytt sted, må være direkte smertefullt for en person med god smak.»

Våre landskap i Dallas – kjøpesentrene, gatene, bygningskompleksene – later til å kun være bygget for øynene. Foten tvinges til å vandre over hva øyet allerede har vandret, slik at vandringen blir en pine. I Shenstones perspektiv er vandring en modus for å oppdage nye prospekter. Vandring i våre planløsninger er dermed bare en sakte og lite effektiv måte å bevege oss mot det øyet allerede har sett. Foten er øyets slave, noe som gjør vandringen kjedelig og kun et spørsmål om å tilbakelegge distanse. Når vi kan vedlikeholde spenningen mellom fot og øye, legger vi ut på en mer sirkulær, indirekte tilnærming. Foten leder øyet, øyet instruerer foten, på rundgang. Vandringen får sjelens bevegelse, fordi, som den store filosofen Plotinus sa, sjelens bevegelse ikke er direkte.

Det er åpenbart at bilen virker som en forlengelse av øyebevisstheten og ikke av fotbevisstheten. Til tross for at et gammelt, engelsk ord for bil er «locomobile», er bevegelsen primært en visuell opplevelse. Derfor er vandring på motorveien når bilen har havarert en forferdelig og avpersonifiserende opplevelse. Det der ute avsløres for foten som skarpe kanter, ugress, hull, søppel og brølende leviataner hengende på ryggen. Nye byer har selvsagt asfaltproblemer siden foten er ignorert. Gatene blir snart kriminelle områder: rull opp vinduet, lås døren, ikke nøl. Gatekriminalitet begynner psykologisk i en gangeløs verden: den begynner på tegnebordet hos den planleggeren som ser byer som samlinger av høye bygninger og kjøpesentre, med gater som kun skal gi lett fremkommelighet.

Stedsutviklere har radikalt påvirket vår oppfatning av hva byer er, noe som også fører til at vi har glemt at byer spirer nedenifra og stiger opp fra gatene. Byer er gater og alléer av handel og bytte, lavlandets verden av fysisk trengsel, en folkesamling som tramper i asfalten av nysgjerrighet, spenning og møter, menneskelig liv som ikke er plassert over kaoset, men midt i det. Byer trenger vandring for vitalitetens skyld.

Hva kan vi gjøre? Kan en psykolog sette spørsmålstegn ved forslag til kjøpesentre uten fotfantasi, reise tvil om undergrunnstuneller for fotgjengere, eller anbefale interessante fortau i byen istedenfor fortau omringet av glassvegger? Kan han foreslå ting som øyet registrerer og som likevel fører foten ut på utforskning – som for eksempel kompleksiteter, små huler, vannstrømmer, nivåer, skifte av perspektiver? Ja, jeg antar at psykologen vil generere latter på progresjonens sti, idet han gjerne vil at hvert gatedesignprosjekt skal være forestilt som ikke bare en måte å komme til et sted på, men også som en måte å være på et sted på.

Jeg trommer ikke på en antikk, romantisk tromme her: en rusletur under gatelykter og løvtunge lønnetrær, over nyfeide fortau mot iskremkiosken, hvor det alltid er et ledig bord, ballongmenn og boder…

Isteden ber jeg om hva byen alltid har bedt om med sitt eget navn – menneskemengder som vandrer i gatene, byen som et sjelfullt sted fordi den tillater våre sjeler å ha sine ben, våre ansikter å ha sine ansikter, og våre kropper å ha sin dyriske utforming. I alle ting vi tenker på når vi tenker på byenes fremtid, la oss holde byene våre på bena. Vi hviler ikke bare i rom bak dører, i stoler ved bord, i arbeid bak disker. Vi hviler på Jorden også i våre bens frihet, som igjen gir frihet til sinnet.

I templene ble vi en gang velsignet for å «komme frem og gå fremover». Velsignelsen tok med i betraktningen at mennesket er en bevegelig skapning, en sjel med føtter, et fysisk vesen midt i en fysisk verden skapt for å vandre i, slik Adam og Eva vandret i Edens hage. Denne hagen er fantasiens opprinnelige sted for den nostalgien som gjentatte ganger viser seg ubevisst i alle utopiske drømmer. Og denne hagen er, som du sikkert husker, skapt av en vandrende Gud. Dette bildet forteller oss at det finnes vandring i Paradiset, og at det finnes et Paradis i vandringen.

Oversatt av Jeanette Flåterud. Gjengitt med tillatelse fra Resurgence & Ecologist magazine. 

0 Tanker om “Vandringens fornøyelse

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *