Det vanskelige vennskapet på tvers av kjønn

12-02-2018

Hvorfor i all verden er det så komplisert for menn og kvinner å være bare gode venner? Kristine Storli Henningsen tar opp temaet, fra boken «Nærhet i tastenes tid».

Klemte han meg litt for lenge nå? Var det hun sa et tegn på sjalusi? Er han egentlig forelsket i meg? Hvorfor setter hun seg inntil meg på den måten, er det et initiativ til sex? Hvorfor har han begynt å kysse meg på kinnet?

Mellom en heterofil mann og en heterofil kvinne vil det som regel oppstå en usikkerhet som fører til forventninger og fortolkninger. Jeg hadde en god venninne, som var like vakker som hun var kul. Hun likte den likefremme og morsomme væremåten gutter ofte har. Og hun hadde en drøss med kamerater. Som dessverre, som hun sa, falt for henne. En etter en. De trodde også at hun var forelsket i dem, uansett hvordan de så ut eller hvilke signaler hun hadde gitt dem. Det er lett å tro at bare kvinner overtolker. Her var beviset på det motsatte.

Guttene hadde tolket nesten alt hun sa og gjorde som tegn på at hun ville bli kjæreste med dem. Som at hun ga dem en klem før de gikk fra hverandre, sa at de hadde fint hår, danset med dem på en fest, eller sendte dem postkort i ferien (uten kjærlighetserklæringer). Til slutt turte hun knapt å si noe til kompisene sine, langt mindre være nær dem fysisk.

Forskning viser at tiltrekning i platonske vennskap mellom menn og kvinner synes å være mer normen enn unntaket. Det viser seg at menn for det meste er ute av stand til å være bare venner med en kvinne, og at de konsekvent overvurderer hvor tiltrukket venninnen er av dem. Kvinner på sin side, er like blinde. De ser svært sjelden på platonske vennskap med en mann som muligheten for noe seksuelt. De oppfatter heller ikke at kompisen ser på dem som noe annet enn bare en venn.

Min yngste gutt har vært bestevenn med en jente siden han var to år og hun ett. Fra første stund hadde de denne underlige kjemien, der de var sammen hele dagen og det ikke var behov for noen andre. Mange ganger helt uten ord. Av og til røk de opp i en krangel. Enda oftere var de harmoniske venner. Jenta definerte dem som kjærester. Min sønn sa de var venner. Det spilte ingen rolle. For dem var dette ikke noen kilde til konflikt.

De trengte ingen felles definisjon på hva de var. Det var omgivelsene som klusset det til. Flere av de andre barna, og de voksne, definerte dem som «kjærestepar i gamle dar», hvilket såret min sønn og gjorde ham rasende. Så sluttet de heldigvis med det. Og barna fortsatte vennskapet.

Jeg har bilder av dem, som jeg både blir glad og lei meg av å se på. Glad fordi det går an å sitte sammen i en badebalje, tett sammen, nakne, selv om man er litt for stor, uten at det er noe annet enn varmt og morsomt og fint. Og fordi det går an å spise frokost sammen i en snøhule man har bygget sammen, uten at man gjør noe annet enn å sitte tett sammen og fortelle hemmeligheter. Trist fordi det en dag trolig vil ta slutt. Jeg tror dette vennskapet er en berikelse for dem begge. Jeg håper de driter i hva andre sier, fremover også, hva andre tenker og forventer av deres vennskap. La dem få ha sin unike nærhet.

Les mer om boken «Nærhet i tastenes tid», som teksten er et utdrag fra.

0 Tanker om “Det vanskelige vennskapet på tvers av kjønn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *