Vi er redde for alt som forstyrrer vår fortelling om verden

13-01-2020

Da Charles Eisenstein kom til Taiwan, fikk han utfordret verdensbildet sitt (fra boken «En vakrere verden er mulig»). 


Jeg kom til Taiwan da jeg var 21. Jeg følte meg ikke komfortabel i min egen kultur, jeg følte meg fremmed, men jeg var like fullt knyttet til mange aspekter ved de fortellingene som definerer denne kulturen.

Sant nok, takket være en noe sosialistisk oppdragelse hadde jeg en erkjennelse av at mytologien bak fremskritt og økonomisk globalisme var på randen av fallitt, men jeg godtok uten videre at den vitenskapelige metoden var den eneste veien til sannhet, og jeg var av den oppfatning at vitenskapen som institusjon hadde kommet frem til en rimelig hel forståelse for hvordan universet virket. Jeg hadde tross alt eksamener fra Yale i fysikk og analytisk filosofi.

Men det skulle ikke ta lang tid før min fortelling om verden ble utfordret. Jeg hadde opplevelser med kinesisk medisin og qigong som jeg ikke kunne bortforklare på noen som helst måte. Jeg hadde en kraftig LSD-tripp som smeltet det jeg kalte «virkelighet» til et slags hav av sinn og sjel.

Jeg sugde til meg det buddhistiske og taoistiske tenkesettet som preget hele øya, og hederlige mennesker fortalte meg utallige historier om gjenferd, taoistiske sjamaner og andre merkeligheter som jeg vanskelig kunne avvise uten å måtte gi dem mine  egne tolkninger (kanskje prøver de å imponere utlendingen, eller de er uvitende og overtroiske og henfalne til å se ting som ikke er der).

Jeg ble stadig mer ubekvem med den personlige og kulturelle arrogansen jeg måtte tillegge meg for å opprettholde mitt eget verdenssyn. Å avvise en hel kulturs oppfatning av verden til fordel for dogmet om objektivitet og reduksjonisme, minnet om den økonomiske og kulturelle imperialismen jeg allerede var kjent med.

Dette var en slags konseptuell imperialisme, å se en hel kultur gjennom antropologiens briller eller gjennom en fremstilling av kognitiv utvikling som, i begge tilfeller, var ladet med de maktforholdene som styrer vår verden.

Samtidig kom jeg over bøker som antydet at det vestlige verdenssynet var i ferd med å smuldre opp fra innsiden. Arbeidene til nobelprisvinneren Ilya Prigogine og fysikeren David Bohm, to av det tjuende århundres største vitenskapsmenn, hadde en spesielt stor innvirkning på meg, og snudde opp ned på min forståelse av kausalitet og antakelsen, som det aldri hadde falt meg inn å betvile vitenskapelig, om at universet er blottet for enhver iboende orden eller intelligens.

Dette frigjorde meg fra dualismens felle: å se de fenomenene jeg var blitt oppmerksom på i Taiwan, som noe som kommer fra en aller annen atskilt, ikke-materiell åndelig sfære – å konkludere med at vitenskapen har sitt domene og åndeligheten et annet.

Nå kunne jeg se at det materielles beskaffenhet var mye mer enn vi hadde gjort det til, at potensielt sett kunne det materielle romme alle fenomener vi assosierer med det åndelige, og at dette var mulig, ikke ved å redusere, avvise eller bortforklare det «åndelige», men tvert imot kun gjennom å utvide det materielle langt, langt forbi det enhver forsker fant komfortabelt.

Vi er redde for alt som forstyrrer vår fortelling om verden, alt som utfordrer reglene og grensene for det virkelige. Vi er redde for mirakler, men vi har også et sterkt ønske om at de skal skje. De er vårt største ønske og vår største frykt.

Så lenge fortellingen vi lever i er ung, er frykten sterkere enn ønsket. En ung fortelling har et sterkt immunsystem. Den kan lett avvise motstridende fakta: Når jeg ser en dangji (en taiwansk sjaman) i transe som holder et glovarmt fyrfat i hendene, ja, så kan det umulig være så varmt som det ser ut.

Jeg forstuer ankelen så alvorlig at jeg ikke klarer å gå, blir tatt med til et betongrom hvor en lege, mens han røyker en sigarett, utsetter meg for en fem minutters tortur ved å presse tommelen inn i det opphovnede området, smører på en salve, bandasjerer foten og sender meg hjem, og jeg er påtagelig mye bedre neste dag, ja, da kan det ikke ha vært så ille likevel, ankelen var nok ikke så hoven som jeg trodde, og dessuten ville det blitt bedre uansett.

Jeg oppsøkte en qigong-mester som banker på et par punkter på kroppen min for å «åpne meridianene mine», og jeg begynner straks å svette i bøttevis og går derifra en halvtime senere og føler meg fantastisk, ja, da var jeg sikkert blitt varm av gåturen dit og merket ikke at rommet var ekstra varmt, og den sitrende følelsen jeg fikk da han viste oss hvordan man projiserer qi, var nok bare noe jeg innbilte meg.

Alle de hundrevis av menneskene som går i lære hos ham, de må være ekstremt godtroende, de har blitt snakket trill rundt, de tror på en umulighet, de er trolig psykologisk avhengig av den tvilsomme læren han forfekter. Jeg trenger ikke å vite hva denne læren er eller å undersøke om den faktisk er tvilsom – det må den være, ellers faller min verden fra hverandre. 

Du ser hvor robust en fortelling om verden kan være, og hvor altomfattende. Overbevisningene våre om hva som er og ikke er vitenskapelig akseptabelt, impliserer i siste instans vår tillit til de eksisterende sosiale strukturer og autoriteter. Beskyldningene om naivitet, sinnsforvirring, om å ikke være i kontakt med virkeligheten, samt den emosjonelle energien bak disse beskyldningene, stammer fra en følelse av trussel. Denne trusselen er reell.

Det som trues er strukturen til verden slik vi kjenner den. Det er den endelige frykten som ligger bak den mentale holdningsgymnastikken til klimaskeptikerne eller sentralbankansatte eller alle andre som ignorerer de stadig mer åpenbare tegnene på at systemet vårt er dødsdømt, og at de overbevisningene vi har tatt forgitt, de institusjonene som virket så solide, selvfølgelighetene som virket så pålitelige og sedvanene som virket så praktiske, ikke lenger tjener oss.

Les mer om boken «En vakrere verden er mulig», som teksten er et utdrag fra. 

Tanker om “Vi er redde for alt som forstyrrer vår fortelling om verden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *