Ville du likt å lære i andres tempo?  

21-08-2014

Hvorfor skal jevngamle skoleelever lære det samme — samtidig?

På midten av 1990-tallet troppet Joakim opp til sin første skoledag. Nedturen kom snart og uventet. Han måtte lære bokstavene sammen med de andre i klassen. At han allerede leste flytende, betydde ingenting. Han hadde lært seg å lese til feil tidspunkt.

Han kunne slett ikke alt om skriftspråket. Både S og R kunne han finne på å skrive speilvendt. Løkkeskrift kunne han ikke i det hele tatt. Det var nok av ting han kunne jobbet med. Men lærerne overvurderte sjelsevnene hans. Han ba ikke om et møte for å diskutere løsninger på situasjonen. Han var knapt sju år. Han tenkte bare at på skolen, der var han verdiløs.

På vitnemålet hans fra videregående skole står det null dager fravær. Det er ikke helt sant: Han møtte ikke opp til en eneste time. Men noen få dager på slutten av hvert halvår syklet han til det tradisjonsrike landsgymnaset. Han tok hele videregående som privatist. Som tolvåring hadde han den første av vel tjue eksamener. Faget var historie, karakteren ble seks og sensor var begeistret. Da hadde han allerede lagt bak seg tunge depresjoner.

emcskole

Skolen ville presse ham inn i en form. Han passet ikke inn. Heldigvis fikk han være hjemme. Der kunne han lære det han ville. Og læring var det beste han visste. På internett diskuterte han med folk i alle aldre. Ett nettsamfunn presenterte seg slik:

«Velkommen! Du er nå kommet til Norges største nettside og møteplass for gitarister på alle nivåer, i alle aldre. Denne siden har en del gitar-relaterte guider og artikler vi håper du finner interessante. Vi håper også du tar en tur innom forumet vårt for å dele erfaringer og diskutere. Her er du velkommen enten du er nybegynner eller proff.»

Merk deg ordene: alle nivåer, alle aldre, dele erfaringer, diskutere, velkommen. Dette er typisk for de tusenvis av nettsamfunn som danner læringswebben. Eneste opptakskrav er interesse og vanlig folkeskikk. Her kan personer med felles interesser møtes – uansett hva de ellers har til felles.

På nett finner du læringsfellesskap og profesjonelle lærere, skreddersydd etter behov og interesser. På Khan Academy blir du undervist og får oppgaver på ditt eget nivå. Du får poeng og kommer videre, omtrent som i et dataspill. Nettstedet er særlig kjent for sin grundige gjennomgang av matematikk. Folk som hatet matte på skolen takker superlærer Salman Khan for hans gode forelesninger. I videoer bruker han musepekeren som kritt og tegneprogrammet som tavle. Han begynte i det små, og nå får han støtte fra Google og Bill Gates.

For politikere og skolefolk flest er teknologiutviklingen bare en krusning i hverdagen. Det er ikke en inspirasjon til å tenke gjennom hele skolesystemet fra bunnen. Politikerne synes mest opptatt av om skolen skal være offentlig eller privat (med offentlig finansiering og styring).

Våren 2007 skulle Joakim ta sine siste eksamener på videregående. Han nøyde seg ikke med å lese pensum. På biblioteket fant han boken «Det skoleløse samfunn» av Ivan Illich. Skolen får elevene til å forveksle undervisning med læring, skolegang med utdanning og vitnemål med kompetanse, tordnet Illich. Skolen tvinger elever til å øve på ting de ikke ser meningen med!

Dette ble skrevet på 1970-tallet. Samtidig, i Norge, spurte professor Nils Christie: Hva om skolen ikke fantes? Vel, den stenger jo av og til. Det er ferier og streiker. Da ser vi hvilket behov skolen først og fremst dekker: å gi barna et sted å være. Hvor skulle de ellers gjort av seg på dagtid? De må oppbevares til de har lært nok til å klare seg selv. Men ikke alle kommer så langt. I våre dager dropper én av fem elever ut av videregående.

Joakim sluttet ikke på skolen for å droppe ut, men for å komme videre. Skolen holdt ham tilbake. Det er mange grunner til at elever ikke passer inn. De kan være for smarte eller for dumme, for aktive eller for interessert i feil fag til feil tidspunkt. Mange ante ikke at noe var feil med dem før de begynte på skolen. Mange elsket å lære, fordi de fikk lære i sitt eget tempo. Ingen foreldre vil prøve å lære barnet gangetabellen før det kan tallene. På skolen risikerer du å måtte lære prosentregning før du har forstått brøkregning.

Tenk om alle elever fikk nye oppgaver idet de mestret de forrige. Ikke for tidlig, og ikke for sent. Alle ville få rimelig gode karakterer, selv om noen ville bruke lengre tid enn andre. Noen ville mestre mer avansert kunnskap enn andre, akkurat som i dag. Men vi ville unngå at noen falt av lasset underveis. Ingen ville forstå mindre og mindre fordi det var lenger og lenger siden de lærte noe tidsnok. Ingen ville kjede seg fordi de aldri fikk nye utfordringer.

På skolen er læringen lagt opp etter kalenderen, ikke etter barnas evner og interesser. Det fins unntak, og dem vil vi gjerne høre mer om. Men hvorfor er ikke mestring i eget tempo en generell regel? Det burde vært skolens første bud, viktigere enn at barn på samme alder skal lære det samme.

9 Tanker om “Ville du likt å lære i andres tempo?  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. På slutten av 1800 tallet da det ble besluttet at alle skulle få skolegang hadde de ikke tro på at barn av arbeidere kunne lære akademisk kunnskap. Og klassene ble delt inn etter samme alder, dette likner en fabrikkmodell. I dag har vi masse forskning på hvordan barnehjernen er veldig forskjellig fra voksenhjernen. Noen barn er modne for å lese som 4 åring og lærer det kjapt og enkelt og foreldrene blir lykkelige å kaller barnet geni og høytpresterende. Hva med de som ikke er modne til å lese før de er 10 år ? men er kreative med musikk maling eller bygge lego. De blir utsatt for spesialtimer i noe hjernen ikke er moden til å de utvikler lærevansker. Dette skader mange barn som får sin selvfølelse og selvtillit knekt i ett system som skal utvikle barn? Se tedtalk Sugata Mitra og hans prosjekt i india. Barn kan i grupper lære seg avanserte ting uten kvalifisert lærer tilstede. Vi trenger dyktige lærere men elevene må kunne ta del i prosessen på en annen måte enn nå. Matti Bergstrøm hjerneforsker har skrevet en bok Eleven den siste slaven og Neuropedagogikk en skole for hele hjernen. Dagens unge fortjener en bedre hverdag og en skoleramme som gjør at de løper til skolen hver dag. Jeg tilbyr foredrag om ett nytt skolesystem på min hjemmeside.

  2. Jeg er helt enig. Men nå som jeg ser det med andre ord enn mine, lurer jeg: Dersom alle mennesker kunne få omtrent de samme karakterene, om enn til ulik tid; hvordan kunne da noen vinne fremfor andre i konkurransen om jobbene, skoleplassene ol? Vi lever i et konkurranseorientert samfunn som premierer noen fremfor andre. Vil en skikkelig skole kunne eksistere i et slikt konkurransesamfunn, eller ville konkurransesamfunnet opphøre å eksistere? Vil folk det? Plutselig vil andre evner kunne bli prioritert eller akseptert, og de som er vant til å være vinerne, vil ikke være det lenger… Det har vist seg i skoler hvor alle lærer, blir de «flinkeste» demotiverte. Fordi de ikke er flinkest lenger. Dette har altså sin motstand.

    1. Trude, du starter en interessant diskusjon. Når karakterer og konkurranse er hovedmotivet for å lære, tror jeg ikke man lærer mye. Jeg har også vært motivert av dette iblant. Da hadde jeg ingen motivasjon for å huske lærdommen etter eksamen. Jeg ville aldri kunne overbevise en arbeidsgiver med denne «kunnskapen». I så fall måtte han/hun se seg blind på karakterutskriften, og det har jeg aldri opplevd.

      Jeg var en vinner på skolen, men jeg trivdes aldri bedre enn på folkehøyskolen. Der var det ingen karakterer og konkurranseorientering. Likevel jobbet jeg flittig og gledet meg over prestasjonene i seg selv. Lærere (og medelever!) ga ærlige tilbakemeldinger som sa meg mer enn tallkarakterer. Jeg oppdaget til og med at ulike folk var flinke til ulike ting. Jeg rangerte dem ikke fra topp til bunn langs samme skala. Dette gir folk en helt annen respekt for hverandre. Folk som var lei av vanlig skole ble motvert igjen. Det medførte ikke at de søkte seg i flokk til medisin- og jusstudier. Tvert imot ble de mer opptatt av sine egne evner enn av hva som ga status.

      Har du referanser til at skoler hvor alle lærer gjør de flinkeste demotivert? Det har jeg ikke hørt om. Selv om skolen praktiserer mestring i eget tempo, vil folk fortsatt være forskjellige. Noen vil mestre mye mer enn andre. Noen vil mestre helt andre ting enn andre. Poenget er at ingen skal føle seg som tapere. Ingen vil gå gjennom skolen og bare bli kjent med svakhetene sine. Alle vil oppleve å kunne noe, selv om det er forskjellig fra det andre kan. Det gir bedre grunnlag for å søke riktig studium og arbeid. De «flinke» ville heller ikke bli late og leve for sin status som flinkest. De ville få nye utfordringer å leve for.

      Jeg ser for meg at alle kunne få ok karakterer opp til et visst nivå. Basiskunnskapene ville jevnt over bli mye bedre enn i dag. Men alle ville ikke mestret alt like godt på høyere nivå. Da måtte det bli bedre muligheter for folk med ulike evner, fremfor at alle skal inn i samme videregående. Det ville også harmonere bedre med arbeidslivets behov.

      Folk som lærer på egne premisser, lærer mye mer. De får større grunn til å glede seg over læringen i seg selv. De trenger ikke å utkonkurrere andre for å ha noe å glede seg over. Treåringer viser ikke nysgjerrighet og lærelyst for å utkonkurrere andre treåringer. Det er en naturlig impuls, så sant den ikke blir drept.

      1. Det jeg refererte til et et TV-program jeg så for litt siden, trolig på BBC.
        Det er selvsagt bare i en overgangsfase de «flinke» blir demotiverte, fordi de er vant til belønning for å være flinkest. Saken er jo at de egentlig bare er flinkest til å vite hva læreren vil høre, forut for spørsmålet. De motiveres av å vise hva de kan, og ikke egentlig av å lære. De vil ikke gjøre feil, for eksempel.
        Jeg tror at skolen ville være best dersom alle fikk utviklet sine spesielle evner, og ble berømmet for det. Det er mange evner som går tapt i konkurransen om de beste karakterene. Vi må bare gjenoppdage at vi trenger alle. Men det må vi være bevisst på på alle plan i samfunnet. Det må være bruk for evnene også i arbeidslivet, og vi må være bevisst det.
        Jeg er helt enig i at karakterer skaper vinnere og tapere, og mener bestemt at det er ressursmisbruk av verste sort. Men altså… Jeg tror det er mange som er fornøyde med status quo. Det er de som ER «flinkest», som oppnår de bestekarakterene, får den beste selvtilliten og ender øverst på maktskalaen. Det var den jeg kjente på da jeg leste teksten. Vinnerne ønsker ikke endring, fordi deres måte å tenke på ikke lenger er gyldig. Konkurransen, motivasjonen, gulroten forsvinner. – Tror de. Helt frem til de har prøvd det ut en stund, og de innser at det er deres egen egoisme som har hindret dem i å prøve dette inkluderende nye. Det var vel det som kom frem av TV-programmet.

        Jeg tror nok at vi kan endre skolen, men vi må være mange nok stemmer som maser og gnåler og forlanger endring.

  3. Karakterer i skolen er motiverende og ja, det kan også være deprimerende. Men de aller fleste ønsker jo å tilstrebe gode karakterer og konkurrere seg imellom, og dette utløser lese- og lærelyst: de vil gjøre det bra! Det er klart at det er motiverende å gjøre det bra – kan være sunt å konkurrere! Og ja, for noen kan det være skikkelig nedtur når man ikke når opp blant de beste! Hvis elevene ikke hadde noen å se opp til/strebe gode resultater mot, kan manglende konkurranse være demotiverende for å lese og lære. Det spørs alltid hvem man spør: liker topp-studenten konkurranse med andre elever og karakterer? Liker eleven «på bånn» å bli sammenlignet med andre elever sine gode karakterer? Sistnevnte kan bli deprimert og virkelig mislike systemet – eller også prøve å bedre seg, ett av to… Førstnevnte elev med toppkarakter synes vel mest trolig at det er svært motiverende med konkurranse og ser at det gir resultater – eller blir kanskje en enstøing med alt for mye konkurranse-preg… Kanskje noe midt imellom er sunnest! Alle elevene har kanskje hver sin oppfatning av hva som er best for dem. Vi kommer vel ikke unna tanken om at konkurranse likevel er bra for de aller fleste. Ja, man skal få med seg alle i undervisningen – hvor de enn måtte stå resultatmessig. Livet er hardt og brutalt en konkurranse fra skolebenken opp mot karriere-jag eller den jobben «man fikk» og kunne få avhengig av karakterene fra nettopp skolen. Ja, personlighet teller også… Og som regel vil de aller fleste greie seg godt i Norge uavhengig av jobb. ‘Har selv sett at medelever med bunnkarakter i grunnskolen faktisk har overlevd skolen og overgangen til jobb; til praksis-yrke som feks snekker. Kanskje viktig å formidle tidlig til elever som ikke når opp til «ideal»-karakterer, at det blir helt sikkert folk av deg også! Skryt over det som en elev er god på, skal formidles – det er motiverende!!! Kan aldri få nok skryt – det gir vinnere!

    1. Jeg likte å få karakterer. Men jeg fikk et veldig rart syn på de som fikk dårlige karakterer. Jeg trodde de generelt var dumme. Senere har jeg jobbet med folk som aldri var skolelys — fremragende gründere som tør å feile. Jeg er mye mer redd for å ta sjanser og risikere å mislykkes. Jeg ble avhengig av gode karakterer. Skolen lærte meg aldri at prøving og feiling er en viktig del av en læringsprosess. Derimot lærte jeg mye om å smiske og gi autoriteter det de ville ha.

      Jeg fikk 6 i engelsk på videregående helt til jeg byttet lærer. Da fikk jeg 4 og ble lamslått. Jeg fant ut at jeg måtte studere hva læreren likte, hva slags «stil» han hadde — og kopiere denne når jeg skrev. Etter at jeg begynte med det, fikk jeg bare seksere. Samme med historie. Den sikreste veien til en sekser var å kopiere lærerens lister over «fem årsaker til 2. verdenskrig» osv. Da jeg gikk ut av skolen kunne jeg lite historie, selv om det sto 6 på vitnemålet.

      Jeg er ikke imot karakterer, i hvert fall ikke i samspill med opplysende tilbakemeldinger. Men skolen må gi elevene en bevissthet om at karakterer ikke er alfa og omega. At arbeidslivet krever noe annet enn smisking med sjefen og «riktige svar». At det fins viktigere og mer givende ting i verden enn å utkonkurrere andre.

      Konkurranse er et virkemiddel. Men hvis vi blir hekta på det, og tror det er viktig å vinne, flokker vi oss rundt det som kan måles. Vi blir opptatt av å tjene mest og score flest mål. Ikke av å reflektere, yte god omsorg og annet vesentlig som vanskelig kan måles.

      Lærere klager selv over målingshysteriet. Kanskje det har gått for langt til at det motiverer en reflektert og initiativrik lærer. Her skriver en dyktig lærer om karakterenes vilkårlighet.

      1. Jeg hadde en interessant diskusjon med min tenåringssønn i går. Vi konkluderte begge med at vi foretrakk å konkurrere med oss selv. Å bli flinkere til noe enn vi var sist vi prøvde, er en mye sterkere motivasjon enn å prøve å vinne over andre. Det er bare interessant hvis man faktisk kan vinne. Det kommer også an på de andres dagsform. Hvis vi vinner, kan det være et resultat av at de andre er dårligere enn deg, eller bare akkurat i dag… Mens hvis du stadig opplever å være bedre enn sist du prøvde, da opplever du mestring.

      2. Jeg har samme erfaring. Jeg har vært hekta på Tetris og Candy Crush, men har ikke spilt mot andre enn meg selv. Khan Academy som nevnes i artikkelen over er et kjempepopulært verktøy for å lære. Man får mye tilbakemelding, poeng og digitale «priser» (pene ikoner). Men man konkurrerer først og fremst med seg selv. Aller mest poeng får man for å skrive nyttige svar på spørsmål andre har stilt. Jeg tror konkurranse med andre kan motivere hvis man mangler en større motivasjon — følelsen av å gjøre noe viktig, mestre noe nytt, utvikle seg og inspirere andre. Gode lærere og arbeidsgivere får fram en større motivasjon.

        Det ville vært meningsløst for meg å søke medisinstudiet selv om jeg kanskje kunne «vunnet» og kommet inn. Jeg passer jo ikke som lege! Og jeg håper virkelig de som blir det er motivert av noe større enn karrierejag.