Å ønske uenighet velkommen

Under et folkemøte fikk Arnold Mindell en viktig innsikt: «Hvordan kunne jeg forlange at han skulle forstå andre, hvis ikke jeg selv forsto ham?»

Nylig fasiliterte min partner Amy og jeg et folkemøte i USA, der det hadde oppstått rasismeproblemer mellom noen svarte og hvite lesbiske kvinner. Det var en opphetet diskusjon, men kvinnene var likevel fleksible nok til at de klarte å komme frem til en rørende løsning full av følelser. Alle som var der, kjente på en stor lettelse.

Så, til vår store overraskelse, reiste en hvit mann seg og sa at han var opprørt over at jeg i det hele tatt hadde tillatt konflikten å utspille seg. Han mente at jeg ikke skulle latt konflikten bli så opphetet. «Hvorfor måtte konflikten utspille seg så åpent?» spurte han.

Han skalv fra topp til tå mens han samlet nok mot til å fortelle oss at han og kona hadde tilhørt «de beste kretser i USA og Europa». De hadde gått i lære hos store guruer og internasjonale ledere, og hadde aldri tidligere støtt på lignende problemer i en gruppe.

Jeg forsto at hans verdensbilde var blitt ødelagt da kvinnene gikk åpent inn i konflikten og spenningsfeltet seg imellom. Han var sint på meg og Amy fordi vi ikke hadde holdt oss til hans verden og de kulturelle normene han kjente. Han var opprørt fordi temaet homofili i det hele tatt var brakt på banen. At kvinnene var svært verbale, helte bare mer salt i åpne sår. Han var blitt tvunget til å høre på problemstillinger han mente ikke angikk ham.

Jeg lot være å forsvare meg og gå til motangrep, til tross for hans mangel på forståelse for tematikken. Jeg prøvde i stedet å lytte til kritikken. Jeg ønsket å forvisse meg om at jeg forsto det han sa. For hvordan kunne jeg forlange at han skulle forstå andre, hvis ikke jeg selv forsto ham?

Da han hadde snakket ferdig, sa jeg at jeg var uenig med ham. Jeg takket ham for at han delte synspunktene sine. Jeg forsikret ham om at jeg var glad for at han hadde tatt ordet. Vi trengte hans syn på saken. Jeg sa at jeg i fremtiden ville være mer oppmerksom på de interessene han representerte. Han ble glad for at vi hadde tatt oss tid til å høre på ham, og utbasunerte stolt at det jammen var på tide at hans stemme ble hørt på lik linje med de andre.

Noen av de tilstedeværende var uenige og påpekte at han oppførte seg som en typisk hvit mann. Andre syntes det var interessant at jeg var åpen for å lytte til de verdiene som majoriteten forfektet. De var glade for at alle fikk lufte sine meninger. Det utviklet seg til en engasjert dialog, og da dagen var omme, var alle blitt uvanlig åpne for slike opphetede diskusjoner.

Les mer om boken «I kampens hete», som teksten er hentet fra.

Relaterte bøker: