Bedre føre var
Føre-var-prinsippet (the precautionary principle) springer ut av en erkjennelse om at verden er full av vitenskapelig usikkerhet. Det gir oss et grunnlag for dypere rasjonell atferd, individuelt og kollektivt. Det minner oss om at vi trenger å erkjenne våre feil, innrømme vår uvitenhet og handle med fremsyn og varsomhet.
Jorden er et komplekst nettverk av interaktive systemer, sårbart i forhold til menneskers virksomhet og uvillig til å la seg forstå fullt ut. Å være føre var er det samme som å prioritere hele denne sårbarheten, inkludert sårbarheten i vår egen menneskekropp. Det innebærer en ’økologisk moralitet’ (Wendell Berry), basert på at alt liv eksisterer i et gjensidig avhengighetsforhold. Istedenfor å spørre hvor mye giftige stoffer en baby eller et økosystem tåler, sier prinsippet at vi skal spørre etter hvor mye det er mulig å unngå.
Sentralt i forebyggende arbeid er en nøye avveining av tilgjengelige alternativer, ved hjelp av den beste tilgjengelige kunnskapen. Føre-var-prinsippet er en moderne måte å foreta beslutninger på.
Beslutningsprosessen kan kort beskrives i fem ledd:
Sett et mål, gjennom en åpen prosess, med størst mulig aktiv deltagelse.
Prosessen gir rom til følgende spørsmål: Kan dette bli til skade? Finnes det mindre skadelige alternativer? Hva er den minst mulige skade? Undersøk alle rimelig mulige veier til målet, under den forutsetning at valget vil falle på den minst skadelige.
Når det er usikkerhet, skift bevisbyrden over på den som foreslår nye tiltak eller ny teknologi, slik at tvilen kan komme naturen, folks helse og samfunnets alminnelige velvære til gode.
Hold fremdrift og resultater under oppsikt, se etter faresignaler og ta nødvendige skritt for å unngå skade.
Gjennom det hele: lytt til dem som blir berørt av beslutningen, deres innsikt og kunnskap, og gi dem reell innflytelse.
Noen flere punkter til en føre-var-praksis:
#1: Tidligere praksis har altfor ofte slått feil. Den kan ha vært velment, men vi har tatt alvorlig skade på våre omgivelser og vår generelle helsetilstand. Analyser av kostnad og risiko har ikke holdt mål. Vi trenger et nytt grunnlag for beslutninger.
#2: Vi har alle en naturlig rett til rene og sunne omgivelser. Vi har også alle et naturlig ansvar for å være oppmerksomme og forebygge mulige skader. Vi er alle forvaltere av den verden vi har arvet. Det er vårt ansvar å ta vare på den og gi den videre til neste generasjon i god behold.
#3: Mange lokalsamfunn har allerede forebyggende bestemmelser og et forebyggende språk, nedfelt i lover og praksis. I andre samfunn er beslutningene tilfeldige, uten forankring i en sammenheng. Forebygging etablerer en systematisk beslutningsprosess.
#4: Når vi beveger oss i mørket, er vi forsiktige og holder alle sanser åpne. Har vi rimelig grunn – stilt overfor vitenskapelig usikkerhet – til å tro at skade kan oppstå, har vi alle plikt til gjøre noe for å hindre det.
#5: Det er ikke tilstrekkelig å spørre: ”Er det lovlig?” Eller: “Er det trygt?” Offentlige instanser må også spørre: ”Er det nødvendig?” Det reiser igjen spørsmålet: ”Hvordan skal vi avgjøre om noe er nødvendig? Hvilke mål eller formål kan begrunne om noe er nødvendig?”
#6: Media kan følge en føre-var prosedyre ved å stille tre grunnleggende spørsmål: 1) Finnes det, eller har det vært vurdert mindre skadelige alternativer? 2) Hvor mye skade er det eller har det vært mulig å unngå? 3) Vet vi eller kunne vi visst nok til å hindre skade?
Bearbeidet med kilde: Rachel’s Environmental Research Foundation
Fra Flux Livsfilosofisk Magasin #43 (2005)