De automatiske tankene

Psykolog og forfatter Renée Toft Simonsen beskriver rått og ærlig den følelsesmessige berg-og-dal-banen som føler med overgangsalderen.


Tikk takk, tikk takk, jeg kan nesten høre farmors gamle bornholmerur. Jeg er våken og rastløs, klokken er 5.23, og lyden i min hukommelse er minst 45 år gammel. Når jeg ble lagt i farmors seng, kunne jeg godt finne på å stå opp igjen selv om vi hadde bedt fadervår og sunget Nu lukker sig mit øje, Gud Fader i det høje.

Jeg husker hvordan det var å gå gjennom farmors store herskapsleilighet i Vestergade 50 i Randers på bare føtter. Det var i 1970-årene. Det var energikrise, lys måtte aldri være tent i rom der man ikke oppholdt seg, og man vasket ikke opp i rennende vann. Før jeg kom inn i den lille TV-stuen, måtte jeg gjennom finstuen der bornholmeren sto. Lyden kom ut av mørket, akkurat som nå.

Noen netter opplever jeg kroppens manglende østrogenproduksjon som et overgrep på hele mitt vesen. De dagene kan jeg ha vanskelig for å holde humøret oppe. Noe av det som plager meg nå for tiden, i tillegg til varmen, er strømmen av automatiske negative tanker som ser ut til å fylle sinnet. Ikke alle kvinner har det slik, heldigvis, men for noen av oss har overgangsalderen den virkningen at vi av og til kan bli mismodige og negative.

Vi kan bli svartsynte og få tanker om alt som kan gå galt, selv om vi vet at vi har mye å være takknemlige for. For meg personlig har disse negative tankene plutselig fått en særlig betydning ved at de tar så stor plass i livet, siden jeg ikke kan stanse tankestrømmen når den først er kommet i gang.

Jeg vet ikke når det startet, men en morgen våknet jeg og ble oppmerksom på at hodet var fylt av svarte tanker på en måte som overhodet ikke så ut til å harmonere med resten av tilværelsen. Jeg har alltid hatt en optimistisk og positiv tilnærming til livet. Noen kaller meg naiv, og det er helt i orden. Jeg bærer den beskrivelsen som et adelsmerke; det er ingenting i veien med naivitet.

Men disse tankene tok mye oppmerksomhet, og de var der i samme øyeblikk som jeg slo opp øynene, enten det var midt på natten eller ved morgengry, når alt var stille rundt meg. Alle kjenner til det øyeblikket om morgenen da man kan føle seg fullstendig forsvarsløs. Dagen har ennå ikke satt sine spor, man ligger under dyna som en varm og myk snegle uten hus.

Da det gikk opp for meg hva som foregikk, kunne jeg ved nærmere undersøkelse konstatere at tankene var grunnløse, og at det bare var det å våkne som fikk den indre monologen i gang: «Nå orker jeg ikke mer av ham, han gjør aldri det jeg ber ham om … hun gir fullstendig blaffen i meg, jeg betyr ingenting for henne … det kan være det samme, det blir aldri bedre, jeg kan like gjerne gi opp …» Og ja, jeg sa stygge ord inni meg, massevis, i en stri strøm, om hvor dum vedkommende var.

Andre morgener kunne jeg bli fullstendig oppjaget av stress før jeg fikk så mye som et ben over sengekanten. Alt det jeg måtte gjøre som jeg overhodet ikke orket. Hvorfor hadde jeg sagt ja, var det ikke idiotisk? Var det ikke typisk meg, når skal du lære? Og så videre. Samtidig som tankene fylte samtlige skuffer i mitt indre arkivskap, gikk kroppen i en slags omvendt dvale idet jeg åpnet øynene.

Jeg svettet simpelthen av å våkne, og pulsen raste av gårde. Gang på gang lå jeg tidlig på morgenkvisten med hodet fylt av negative tanker og badet i svette, som om noen hadde programmert kroppen min til å svette og være svartsynt som innledning på dagen.

Vi har alle hatt negative tanker. Alle har opplevd at hjernen går i ring med refleksjoner som ikke har annet formål enn å forpeste tilværelsen og fylle kroppen med mismot. Hele livet har det lykkes meg å overvinne slike tunge stemninger ved hjelp av en metode jeg har kalt act as if. Hvis jeg er i virkelig dårlig humør, går den helt enkelt ut på at jeg bevisst bestemmer meg for hva slags dag jeg heller ønsker meg, og så later jeg simpelthen som om det er nettopp slik dagen er.

Denne metoden virker selvsagt ikke hvis man er i dyp sorg over å ha blitt forlatt, eller hvis et menneske man er tett knyttet til, er gått bort. Men til «hverdagssorgen» – til vanlig dårlig humør – har metoden virket bra opp gjennom livet.

Da jeg kom i overgangsalderen, hadde metoden ingen virkning lenger. Tankene jeg ble fylt av om morgenen, fortsatte å romstere i hodet videre utover dagen og påvirket humøret mitt, og dermed også energien jeg utstrålte i familien.

På et tidspunkt lurte jeg på om jeg hadde en lettere depresjon, selv om jeg aldri tidligere har hatt den slags symptomer. Jeg mener, litt ADHD har jeg nok, kanskje et snev av tvangstanker, og helt sikkert angst – det siste er det ingen tvil om. Kunne jeg ha fått en depresjon i tillegg?

Jeg går inn på kontoret for å lese litt om sammenhengen mellom overgangsalderen og depresjon. Noen forskere mener at det er en forbindelse mellom hormonforandringer og depresjon, uten at det finnes noen direkte bevis. Andre avviser at de to tingene henger sammen eller påvirker hverandre.

Ifølge de fleste statistikker jeg finner, virker det som om kvinner generelt får depresjon dobbelt så ofte som menn. Men kvinners depresjon ser ut til å være mildere enn menns, og hvis vi bare regner med dem som blir hardt rammet, er antall registrerte depresjoner omtrent det samme for menn og kvinner.

Den høyeste forekomsten av depresjon finnes tilsynelatende blant kvinner i 30–40-årsalderen, og her er det kvinner med barn som er mest utsatt. Ifølge en amerikansk undersøkelse utført av Ellen Freeman, som er professor ved University of Pennsylvania Perelman School of Medicine, ser det ut til at jo nærmere vi kommer overgangsalderen, jo mindre risiko har vi for å få depresjon, og risikoen ser ut til å avta ytterligere når vi har passert overgangsalderen.

Freemans forskningsresultater viser at symptomer på depresjon er markant redusert ti år før og opp til åtte år etter siste menstruasjon! Altså forskning som viser det motsatte av det jeg opplever. Det behøver selvsagt ikke å gjøre min opplevelse verdiløs. Det finnes også undersøkelser som støtter opp om mine erfaringer. Det betyr nok bare at det ikke finnes noen entydig oppfatning av hva som skjer med oss kvinner når østrogenproduksjonen faller.

Les mer om boken her: