Den formbare barnehjernen

Tidlig i spedbarnets liv lagrer høyre hjernehalvdel mønstre for tilknytning og strategier for å mestre følelser. Astri Hognestad skriver om betydningen av gode omsorgspersoner.

Hos oss mennesker er hjernen så stor at vi må fødes før den er utviklet for at fødselen kan skje naturlig. Hjernens grunnstruktur dannes før fødselen, i likhet med aksonene, som er nødvendige for kommunikasjonen i hjernen. Dannelse av myelin, den «isolerende» substansen rundt aksonene, skjer etter fødselen. Myeliniseringen skjer i takt med at nevronene kobles til og tas i bruk. Denne prosessen starter i bakhodelappen (synsbarken) og fortsetter fremover, og tilkoblingen av frontallappene er ikke ferdig før i 20-årsalderen.

Utviklingen av alle forgreningene, synapsene, i disse strukturene skjer i samspillet med omsorgspersoner. Sanseopplevelser som berøring, lukt, lyd (stemme) og synsinntrykk skaper kroppslige fornemmelser som i sin tur nedfeller seg som erfaringer og mønstre i hjernen. Den måten omsorgspersonen møter og ivaretar barnet på, etterlater «spor» som skaper mønstre for hvordan barnet kommer til å forholde seg til andre mennesker senere i livet. Det danner grunnlaget for om barnet får en trygg eller en utrygg tilknytning, og dermed en god eller en dårlig selvfølelse, som i sin tur fører til om det møter verden med åpenhet og tillit eller med mistenksomhet og usikkerhet. Det blir trygt eller utrygt å være i verden. Tillit eller angst blir grunnleggende følelser i barnets forhold til andre mennesker.

Omsorgspersonen stimulerer utviklingen av forbindelsene i hjernen og bidrar til å regulere nervesystemet og utskillelsen av hormoner og nevrotransmittere. Når en omsorgsperson viser spedbarnet omsorg gjennom kjærlig og respektfull berøring, ansiktsuttrykk, øyekontakt og gjennom å holde det inntil seg når barnet trenger det, kjærtegne det, oppstår en stor aktivitet i hjernen. Nevronene «fyrer», og nye kontakter og forgreninger etableres. Det oppstår nye synapser. Et enkelt nevron kan ha 60 000 synapser! Utviklingen av de nevrale forbindelsene skjer spesielt i barnets første par leveår.

Et spedbarn begynner ganske snart å imitere omsorgspersonens ansiktsuttrykk. Denne evnen skyldes de nervecellene som kalles speilnevroner. Barnet speiler mor, og omvendt. Nevronene fyrer når barnet iakttar mors uttrykk. Omsorgspersonen speiler barnets følelser gjennom inntoning, slik at barnet blir bekreftet og føler seg sett og ivaretatt, noe som i løpet av en prosess over tid fører til utviklingen av evnen til å kunne falle til ro uten at mor er til stede i øyeblikket (selvregulering). Speiling betyr ikke at mor alltid imiterer barnet, men viser at hun forstår hva barnet formidler. Hun trøster når barnet gråter, hun holder barnet inntil seg når det er urolig, viser glede og smiler når barnet smiler, osv. Oppdagelsen av speilnevroner var et viktig skritt i forståelsen av evnen til kommunikasjon med andre. De er også grunnlaget for empati.

Undersøkelser viser at den høyre hjernehalvdelen på et tidlig tidspunkt i spedbarnets utvikling lagrer disse mønstrene for hvordan det kommer til å knytte seg til andre mennesker, og en strategi for å mestre følelser og for å overleve. Helt fra fødselen av er det denne delen av hjernen som bearbeider inntrykkene fra de nærmeste omsorgspersonene, spesielt omsorgspersonens ansikt og de følelsene som avspeiles gjennom ansiktsuttrykk.

Spedbarnets hjerne er svært plastisk, det vil si formbar, og kan endres gjennom nye erfaringer. Traumatiske opplevelser, for eksempel avvisning, manglende kontakt og overgrep, kan repareres ved at barnet blir sett og ivaretatt av en ny og stabil omsorgsperson. Jo tidligere omsorgssvikt avdekkes og tiltak iverksettes, jo bedre. Men det kan oppstå uopprettelige skader. Individuelle forskjeller i sårbarhet er også slående. Noen barn har greid seg imponerende godt på tross av en svært vanskelig oppvekst, såkalte «løvetannbarn». Hjernens plastisitet er størst i de tre første leveårene, og senere igjen i puberteten.

Les mer om boken som teksten er hentet fra her: