Det er noe rart med tall

Etter årtusenskiftet har det skjedd en sterk økonomisering av driften i helsevesenet i Norge. Per Espen Stoknes skriver om den sosiale kapitalen som ikke syns i regnskapet.

Før vi har språk for noe, kan vi ikke forstå det. Da finnes det heller ikke for bevisstheten. Regnskapsføring er næringslivets språk. Først ved å bli bokført, kan noe oppfattes som reelt i organisasjons- og næringsliv. Det som ikke havner i bøkene og på konto, blir usynlig for organisasjon og myndigheter.

Da et regionalt helseforetak skulle få ned kostnadene til skyss for pasientene, satte de drosjetjenester for pasienter ut på anbud blant ulike drosjeselskap. Et selskap fra en nærliggende by vant anbudskonkurransen. De hadde noen øre lavere kilometertakster enn det lokale drosjeselskapet.

Sett gjennom det økonomiske språket er slike beslutningsprosesser nyttige: de gir innkjøper makt i forhold til tilbyderne og øker den økonomiske effektiviteten. Konkurransen skjerpes og kostnadene går ned. Det gir mindre sløsing med «skattebetalernes penger».

Det økonomiske språket fremhever den delen av virkeligheten som består av antall pasienter med refusjon til skyss, antall kjørte pasientkilometer samt kilometertakst. Det som ikke står bokført, er for eksempel den sosiale kapitalen. Relasjonen mellom drosjesjåfør og pasient. At sjåførene vet hvem som bor hvor. At pasienten kjenner og føler seg trygg på sjåføren. At de har felles kjente og en hyggelig samtale underveis.

Når det kommer sjåfører fra nabobyen som ikke kjenner merking og adresser, øker usikkerheten og antall misforståelser. Spesielt i landlige strøk hvor skiltingen er dårlig. Etablerte relasjoner svekkes for pasienter som kanskje allerede befinner seg i grenselandet mot isolasjon.

Slike sosiale fakta kommer ikke frem i noen bok. Regnskapsførere har ikke konti for dem. Dermed vet ikke ledere hvordan de skal snakke om dem. Det felles språket i etablert bokføring har ikke ord for disse områdene. Derfor kommer de ikke til syne i beslutningsgrunnlaget.

Etter årtusenskiftet har det skjedd en sterk økonomisering av driften i helsevesenet i Norge. Personlige og sosiale forhold som før var innbakt i nettverket (såkalt taus kunnskap), har ikke lenger samme betydning. Dette har kanskje gitt en økonomisk effektivisering. Men har det styrket sosialkapitalen?

Det er noe rart med tall. De virker så konkrete, faktanære, uimotsigelige. Men tall viser ikke til en objektiv verden der ute. De er først og fremst språk. Måltall er en effektiv form for tale; å telle noe og bokføre det er såkalte talehandlinger. Disse fyller vår felles bevissthet og styrer våre felles handlinger.

Problemet med bokføringen er at den, som mange andre systemer skapt ut fra gode intensjoner, begynner å leve sitt eget liv. Den vokser seg stor og sterk og blir et monster. Bokføringssystemene blir en slags Frankenstein – en menneskelig konstruksjon som vender seg mot sine skapere.

En instituttleder jeg kjenner fikk bokettersyn en regntung høstdag. Instituttet er ledende i Norge på bruk av kunst- og uttrykksmetoder i psykoterapi. Det utdanner psykoterapeuter og kunstpedagoger. De gir forelesninger og arrangerer workshops og seminarer. Men de må følge akkurat samme regnskapsmal som en industribedrift eller en pølsebod ved riksvei 4.

Når bokettersynet så kommer, spiller det ingen rolle hva man driver med. Regnskapsspråket må snakkes helt bokstavelig korrekt. I dette tilfellet var enkelte ord på fakturaen feil (for eksempel ’administrasjon’ eller ’seminar’ i stedet for ’undervisning’).

Det ble lange møter og diskusjoner om merverdiavgift og tilleggsskatt. Alle bilag måtte gjennomgås på nytt. Kostnadene til regnskapsførsel gikk til himmels. Det ble knapt tid til faglig utvikling, kreative workshops eller ekstra veiledning til psykoterapeuter.

Den kreative, nyskapende entreprenøren av en instituttleder brukte all sin tid til å slåss mot Frankenstein. Mange og lange runder senere var det eneste som kom ut av dette, at skattemyndighetene henla saken. I slike tilfeller kommer skyggesiden til bokføringssystemene tydelig frem.

Det ligger stor makt i hvordan man definerer noe og hvordan man teller det. Når samfunnet endrer seg, må også begreper og tellemetoder endre seg. Dette taler for reformer i bokføringen, slik at den gjenspeiler de verdidimensjoner som betyr noe for dagen og fremtiden. Den må ikke henge fast i gamle og lite aktuelle formål.

Vil du lese mer om dette? Per Espen Stoknes har konkrete forslag til endringer i boka «Penger og sjel», som teksten er hentet fra.

Stoknes er utdannet psykolog og økonom. Han jobber som forsker og 1. lektor ved BI. I høst er han 2. kandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo ved stortingsvalget.