Er han drapsmann eller livredder?
Jarvis Jay Masters sitter på dødscellen i San Quentin-fengselet i USA. Er han uskyldig dømt, undrer journalist og forfatter David Sheff.
Min venn Pamela Krasney, en aktivist som har viet livet til fengselsreform og andre sosiale reformer, fortalte meg i 2006 om en dødsdømt fange som hun hevdet ble feilaktig dømt for drap. Han var ulik alle andre hun noen gang hadde kjent – mer bevisst, klok og empatisk «til tross for sin fortid». Hun rettet på seg selv. «På grunn av sin fortid.»
Masters venn, den berømte buddhistnonnen Pema Chödrön, hadde presentert Masters for Pamela, og siden hadde Pamela besøkt Masters regelmessig i mange år. Hun tilhørte en gruppe støttespillere som jobbet utrettelig for å bevise at han var uskyldig. De kalte seg jarvistas.
Pamela fortalte meg at Masters hadde skrevet en bok, utallige artikler og et dikt som han hadde vunnet en PEN-pris for. Han hadde konvertert til buddhismen og studert med en fremtredende tibetansk lama, Chagdud Tulku Rinpoche, som utropte ham til bodhisattva, «en som arbeider for å få slutt på lidelse på steder som drukner i lidelse».
Pamela hevdet at Masters faktisk var en godhetens kraft i San Quentin, som underviste de innsatte i buddhisme og gikk til tider imellom og avverget voldelige sammentreff.
Oppmuntret av Pamela avtalte jeg et besøk på avdelingen for dødsdømte og ankom Point San Quentin en tåkefri morgen. En iskald vind blåste inn gjennom Golden Gate. Hvite seilbåter fløt som lotusblader i bukten. Slepebåter skubbet lektere, hydrofoilferger gled forbi og Richmond–San Rafael-broen glitret. Etter en identitetssjekk gikk jeg gjennom en metalldetektor og fulgte, som beordret, en malt gul linje langs en steinsatt mur. Høyt over meg så jeg bevæpnede vakter overvåket området fra et tårn som så ut som et fyrtårn.
Masters ble plassert på avdelingen med det illevarslende navnet Adjustment Center (Tilpasningssenteret), boenheten med isolatceller – «hølet» – en gang beskrevet av en San Quentin-administrator som en «avstengt, lukket enhet for de fordervede, voldelige og sinnssyke – menn som samfunnet mener ikke har livets rett». Da jeg møtte ham, hadde Masters vært innsperret i Tilpasningssenteret i to tiår.
Jeg ble ført til en stol som var vendt mot en skitten glassvegg. Etter flere minutter åpnet en dør seg på den andre siden, og Masters kom inn, geleidet av en vakt. Han var høy og glattbarbert, med velstelt, maskinklippet hår. Han hadde et par lesebriller hengende rundt halsen. Hånd- og fotjern ble fjernet, og Masters satte seg. Vi løftet sprukne telefonrør. Stemmen hans var fjern og uklar, som om vi snakket gjennom blikkbokstelefoner.
Masters hadde klare brune øyne, en behagelig tenorstemme og en stille utstråling som glasset ikke kunne skjule. Vi snakket om Pamela, Pema, skriving, nyhetene og en nylig nedstenging i kjølvannet av en knivstikking. Jeg stilte spørsmål om vakter, innsatte og hans buddhistiske praksis. Masters var veltalende, reflektert og morsom. Etter halvannen time signaliserte en vakt at besøket var over. Han førte Masters bort, og jeg forlot celleenheten og kom ut i den kalde lufta fra San Fransisco-bukten.
Masters virket åpen og oppriktig. Jeg skimtet det vennene hans beskrev som noe ubestemmelig spesielt ved ham. Men sjarm betyr ikke nødvendigvis uskyld. Det er mange historiske eksempler på ondskapsfulle, men karismatiske mordere: Truman Capotes Perry Smith (Capote ble til og med glad i Smiths medsammensvorne, den langt mer nådeløse Richard Hickock), søster Helen Prejeans Elmo Patrick Sonnier og Robert Lee Willie og Norman Mailers Gary Gilmore (Mailer fremstilte Gilmore som ufølsom og blottet for anger, men samtidig som skarpsindig, vittig og fascinerende).
Var Masters en drapsmann? Vennene hans sverget på at han ikke var det. Hadde han blitt lurt i en felle, slik advokatene hevdet? Eller var han en dyktig manipulator, en svindler som benyttet seg av tillitsfulle, omsorgsfulle mennesker som Pamela og Pema?
Selv om Masters var uskyldig, visste jeg ikke hva jeg skulle tro om påstandene om at han var en opplyst, praktiserende buddhist som hadde både endret og reddet liv. Det var slik støttespillerne hans beskrev ham. Det er buddhister i mange fengsler. Det finnes innsatte fra alle trossamfunn, som er blitt født på ny. Det finnes også folk i fengsel som skriver og dikter og andre som er utpekt som unike. Var Masters virkelig annerledes?
Les mer om boken her:
