Få kontakt med gamle gleder
Når vi får kontakt med gledesfylte begivenheter fra hukommelsen, aktiveres disse følelsene og blir en ressurs. Psykoterapeut og forfatter Astri Hognestad skriver om minner og biografiarbeid.
Minner er en stor skatt i et menneskes liv. Det ser vi for eksempel i forbindelse med tap. Gjennom minner om den felles historien med de tilhørende følelsene «gjenoppstår» den døde. Det kan bidra til at det den døde sto for, kan integreres i eget liv på en ny måte. Hensikten er altså ikke å klamre seg til fortiden, men å ta det tapte med inn i fremtiden på en ny måte. Det gjør det også mulig å skille oss fra den vi har mistet og åpne oss for noe nytt. Når vi husker følelsesmessig, gjenopplever vi følelsene og kan lettere gi slipp.
Minner er ikke stabile, de endrer seg. Følelsene vi har når vi opplever ting og den sammenhengen som minnene oppstår i, har stor innflytelse på hvordan de arter seg. Hvis vi har det dårlig, blir fortiden malt i dystre farger. Har vi det bra, skildrer vi fortiden mer nyansert. Vi forteller historiene annerledes i nye situasjoner og i andre tilstander fordi vi vurderer minnene annerledes i nye situasjoner.
Minner endrer seg også fordi vi forandrer oss i løpet av livet. Hukommelse blir altså i dag forstått som noe mer enn oppbevaring og lagring av minner. Minnene blir omstrukturert og forandret i hukommelsen, fremfor alt ved at de kommer i andre sammenhenger og gjennom fortellingen selv, for da blir kreativiteten aktivert. Det er konstruktivt for vårt liv, fordi historien da samsvarer med det aktuelle selvbildet.
Selvsagt kan hendelser fordreies for å unngå konfrontasjon med våre skyggesider, og det vi da kommer til å huske kan virke hindrende på utviklingen. Det er nødvendig å kunne se på det som ikke er så fordelaktig når vi skal vokse som mennesker.
En biografi kan fortelles på mange forskjellige måter. Mange kan gjøre det spontant i en samtale. Vi forteller hverandre om vårt liv, mer eller mindre detaljert når vi vil bli kjent med nye mennesker. Ved feiring av runde fødselsdager blir det gjerne fortalt historier om den som fyller år og slik vekkes minner til live og blir en form for biografiarbeid.
Men det finnes mer systematiske måter å arbeide på enn det som skjer sammen med familie og venner, samtidig som det er fruktbart å samarbeide med andre. Gjennom arbeid med spørsmål som blir stilt og gjennom den interessen som blir vist av en annen eller flere andre som lytter, aktiveres følelser, og evnen til å fortelle utvikles. Slik kommer også refleksjonen inn som en viktig del.
Hvor detaljerte vi vil være i biografiarbeidet er selvsagt avhengig av den rammen vi setter. Noen vil foretrekke å skrive en kronologisk fortelling om hele livet, men det viktigste er kanskje å komme i kontakt med betydningsfulle hendelser og relasjoner som har bidratt til å forme oss. Når biografiarbeid brukes som metode, skjer det som oftest i en gruppe, for eksempel gjennom noen helger, eller gjennom flere kvelder og med hjemmearbeid mellom samlinger.
Det brukes ulike uttrykk som maling, samtale i gruppen, dans, studie av fotografier og skriving. Biografiarbeid kan også skje individuelt med en veileder. Noen velger å skrive ned sine memoarer, og på den måten bearbeider de følelser og hendelser på egenhånd. Ved siden av den biografiske sammenheng, de mønstre vi utvikler og møter med mennesker, vendepunkter og kriser, kan det være viktig å fokusere på sin gledesbiografi.
Når vi kommer i kontakt med gledesfylte begivenheter og møter, aktiveres disse følelsene og blir en ressurs. Det gledesfylte kan også være en del av andre temaer man arbeider med. Gleden er ofte resultat av vendepunkter og andre viktige hendelser. Jeg håper derfor at den enkelte som går inn i dette arbeidet, vil oppdage gleden i sitt liv, om den ikke har vært i fokus tidligere.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
