Har samfunnet plass for de som lever alene?
Å ha en familie er den uskrevne normen. Hvordan oppleves det for godt voksne folk å leve alene? Astri Hognestad møter blant annet «Tobias» i sin nye bok «Alene».
«Tobias» er en mann i slutten av 50-årene som har levd alene hele sitt liv. En vanskelig barndom uten tilstrekkelig omsorg og stimulans undergravde selvfølelsen, slik at han fikk mange utfordringer i livet, ikke minst følelsesmessig. Han uttaler at han er «bare et halvt menneske» fordi han lever alene. Jeg blir slått av Tobias’ ærlighet og åpenhet:«Det er veldig slitsomt å leve alene. Alt må gjøres alene. Man kommer alltid bakerst i køen til alt man vil gjøre. Jeg føler ikke jeg har samme verdi som andre og faller mellom to stoler. Ingen bryr seg om deg når du lever alene. Når du lever i et parforhold, vil folk være sammen med deg, men ikke når du er alene.»
Tobias er også klar over at det finnes en del fordeler ved det å leve alene:«Jeg kan jo styre livet mitt selv. For eksempel når jeg kommer hjem etter jobb, er det ingen jeg må ta hensyn til. Jeg kan legge meg når jeg vil, og jeg kan planlegge det jeg vil gjøre uten å måtte ta hensyn.»
Planlegge er noe Tobias kan. Han legger et visst beløp av lønnen til side hver måned, til reiser. Han har planlagt utallige reiser til land han er interessert i å bli bedre kjent med. Til nå har han vært i 80 land. Og når han reiser, beveger han seg også langt utenfor komfortsonen. Han er plaget av sosial angst, og utfordrer seg selv ved å trosse den. Det er beundringsverdig. Han reiser med ulike grupper, og vet aldri på forhånd hvordan det vil fungere. Som regel går det greit, men noen ganger kan det bli vanskelig. Det gjelder ikke bare på reise, men også i andre sammenhenger, som på jobb for eksempel. Han trosser angsten for å oppnå noe, men det er krevende:«Hvis jeg mislykkes, så faller jeg langt ned. Og da skal det mye til for å bygge meg opp igjen. En må lære seg å takle slike situasjoner og leve med dem. Jeg føler meg ofte forlatt, og da kommer ofte de negative tankene. Jeg blir veldig sliten av dette. Men når jeg ikke har mer krefter, da snur det, og jeg kan orientere meg på ny. Men noen ganger trenger jeg hjelp til å vikle meg ut av tankespinnet. Jeg kan av og til bli 6 år følelsesmessig. Da føler jeg meg skamfull, flau og mindreverdig, og jeg klarer ikke alltid å sortere følelsene riktig. Det gjør at jeg heller ikke kan leve sammen med noen.»
Tobias mener bestemt at han ikke er i stand til å håndtere egne følelser på en god nok måte og langt mindre et annet menneskes følelser hvis han skulle leve nær en person. Han mener han kunne bli oppfattet som «kald» overfor en eventuell samboer eller ektefelle, og ville føle seg utilstrekkelig i en relasjon:«Et lite problem blir ofte stort for meg, og det vil jeg ikke ta med inn i et forhold til et annet menneske. Et samboerskap eller ekteskap ville inneholde helt andre utfordringer enn det jeg er i stand til å håndtere.»Samtidig med selvinnsikten er selvsagt savnet der:«Jeg er alene når jeg skal på jobb, og jeg er alene når jeg kommer hjem. Og det er ingen å lufte ting med hvis jeg har hatt en tøff dag på jobb. Og jeg får heller ikke utviklet meg sammen med noen. Jeg savner mest å ha en naturlig tilhørighet, et fellesskap og ikke måtte slite for å komme innenfor.»
Tobias gjentar at det er «psykisk slitsomt å være alene». I ungdomstiden gikk han mye i kristne forsamlinger. Det ga håp, optimisme og glede. Ikke minst var musikken viktig. Men også dit gikk han alene, og han gikk derfra alene. Det var også vanskelig med tilhørigheten. I kristne miljøer er det veldig sterkt fokus på familie, opplevde han, noe mange vil si seg enig i. Å ha en familie er den uskrevne normen, og holdningene til dem som ikke har familie, kan virke stigmatiserende. Alle er hyggelige nok, men som mange andre, merket også Tobias en underliggende nedlatende holdning. Slike holdninger kan være helt ubevisste, men er ikke desto mindre tankevekkende.
I boken «Alene» av Astri Hognestad kan du lese mer om fortiden til Tobias, og om andre mennesker som lever alene.