Kanskje er utbrenthet en form for streik

Vikram Kolmannskog er gestaltterapeut, og forteller om møtet med en stresset mann. En tidlig vintermorgen kommer Karl inn, en kjekk, dresskledd mann i førtiårene. Han hilser, tar av seg frakk og sko, og vi går inn på terapirommet.

«Jeg nevnte vel på telefonen at jeg har vært utbrent og at jeg sliter med stress. Jeg trenger å lære noen stressmestringsteknikker, mindfulness», sier han.

Jeg husker telefonsamtalen vi hadde da Karl først tok kontakt for noen dager siden. Da brukte vi også en del tid på å finne tid til å møtes i hans nesten fulle kalender. Nå har vi 50 minutter før han skal videre til jobben som han inntil nylig var sykmeldt fra på grunn av utbrenthet.

«Ja, det stemmer. Og jeg sa vel noe sånt som at vi kan se hva vi kan gjøre sammen. Jeg er gestaltterapeut og har ingen spesiell trening i mindfulness-baserte terapier. Men oppmerksomhet på det som er her og nå er sentralt i gestaltterapi også, og jeg mediterer selv.»

«Ja. Så hvordan gjør man dette? Jeg har aldri vært i terapi før.»

«Vi er allerede i gang. Vi gjør det sånn», svarer jeg. «Vi kan begynne med å bli litt kjent. Og samtidig som vi sitter og snakker, kan vi være oppmerksomme på det som er i og mellom oss, hvordan vi er sammen og hvordan det kjennes. Kanskje kan vår måte å være i kontakt på her si noe om dine relasjoner til deg selv og andre ellers. Kanskje det også gir oss mer informasjon om stress, utbrenthet og mulige veier ut av det.»

Karl strammer øyenbrynene. Jeg tenker at han tenker. Han ser på notatblokken, legger den fra seg og ser opp på meg igjen. Kanskje prøver han allerede noe nytt. Det er stille noen sekunder. Nå trenger vi også noen trygge ord, tenker jeg, noe han er mer vant til. «Kanskje du vil fortelle litt mer om deg selv og livet ditt?»

«Ja. Hvor skal jeg begynne? Jeg har en jobb i næringslivet og en krevende sjef for å si det sånn. Og så er det barna som skal gjøre alle disse aktivitetene og ha alt mulig utstyr. Nå er det særlig ski, da. Vi skal jo være gode foreldre. Og så skal kona og venner pleies. Nytt kjøkken er det også. Igjen. Og kroppen må holdes veltrent.

Jeg hører mange skal og må. Dette er Karls verden. Samtidig er det nok en verden mange i vårt samfunn kjenner igjen. Noen har beskrevet tilstanden som de tusen internaliserte krav, andre snakker om drittdrømmer. Dette kan være viktige ingredienser i stress og utbrenthet, tenker jeg. Og hva med relasjonene? Og så skal kona og venner pleies. Og kroppen må holdes veltrent.

Skal jeg gjenta disse formuleringene for ham? Kanskje kan det bidra til å øke hans oppmerksomhet på hva slags forhold han har til andre og seg selv. Nei, det er for tidlig; han kan oppfatte det som kritikk og enda flere krav. Jeg fortsetter heller å lytte. Tempoet er raskt, også i måten han forteller på. Jeg kjenner at pusten min blir overfladisk og skuldrene stivner. Kanskje opplever han noe likt. Det kan se sånn ut.

«Og nettene, vel, jeg får ikke sove om nettene», sier han.

«Jeg hører det du sier, Karl. Samtidig merker jeg at pusten min endrer seg og skuldrene stivner. Mitt tempo blir raskere sammen med deg. Jeg kan kjenne stress nå når du beskriver livet ditt.»

«Kan du det?»

«Ja».

«Jo, det er sånn for meg også. Men jeg tar meg ikke så ofte tid til å kjenne etter i kroppen.»

Byrden av alt Karl tenker at han burde er nok tung. Den var det for meg. Til slutt så tung at jeg ikke kunne unngå å høre kroppens stoppsignaler. Jeg får et bilde i tankene: Jeg går oppover Ullevålsveien og må stanse flere ganger for å hvile bare etter noen titalls meter. Skal jeg si noe om dette? Kanskje kan det bidra til at følelsen av ufullkommenhet oppleves som noe felles. Kanskje byrden kan bli litt lettere.

«Jeg kjenner noe av dette igjen i meg selv også, Karl. Jeg har selv opplevd å bli utbrent.»

«Å ja?»

«Det er noen år siden», sier jeg. «Det var en vond opplevelse. Men jeg lærte å lytte bedre til kroppens signaler. Før det hadde jeg presset på i lang tid, forholdt meg mest til tankene, alt jeg burde og skulle gjøre.»

Karls opplevelse er unik, jeg må huske på det. Samtidig er vi mange som har lignende erfaringer i dag. Det er en større kontekst her.

 «Vi lever jo også i en bestemt type samfunn med visse strukturer og ideer om suksess og det gode liv», fortsetter jeg. «Kanskje er utbrenthet en form for streik, en slags tilpasning til en krevende situasjon, et signal til oss selv og andre rundt oss.»

Skal løsningen virkelig være stressmestringsteknikker? I hvert fall ikke å gjøre mer av det samme minus stresset, en slags McMindfulness. Jeg tenker på normene i vårt samfunn: effektivitet, produksjon, økonomisk vekst, forbruk. Jeg ser at Karl ser på meg. Han skifter stilling, legger det ene benet over det andre. Jeg vet ikke om jeg kan innfri det han tenker seg, men vi får vende tilbake til bestillingen.

Les mer om boken »Den tomme stolen», som teksten er hentet fra.