Survival of the Happiest

Skrevet av Ellen Lorenzen
Fra Flux Livsfilosofisk magasin #32 Nytelse (2003)

Vil det velstående og nytende mennesket dø ut på sikt, ettersom vi velger fritid og lykkejakt fremfor barneflokken?

Det moderne, vestlige menneskets indikasjon på status, er ikke hovedsakelig knyttet til materielle goder, men blir i større og større grad assosiert med hvordan vi nyter og bruker fritiden. Det eksplosive behovet for selvrealisering, som for de fleste ikke er forenelig med en stor barneflokk, har ført til at kvinner utsetter graviditeten til siste liten av fertil alder. Å få mange barn blir sett på som et hinder for egen utfoldelse, og er absolutt ikke assosiert med sikkerhet og suksess, slik det var tidligere. De velutdannede og rike får langt færre barn enn de mindre velstående utenfor Vestens rammer, som fremdeles opprettholder de tradisjonelle størrelsene på barnekull. Hvis vi tenker langsiktig og evolusjonistisk, ser framtidsutsiktene til det velstående nytelsesmennesket ikke så lyse ut.

Ifølge evolusjonspsykologien, som er en direkte forlengelse av Darvins utviklingslære, er alle våre sanser, reaksjonsmønstre og følelser et resultat av menneskets utvikling gjennom millioner av år. Siden økt status i dyreflokken alltid har ført til økt drag hos det motsatte kjønn, har vi gjennom tidene higet etter statussymboler for å tilfredsstille formeringsbehovet. Denne hypotesen gir full utelling på tradisjonelle samfunn, og i dyreverdenen hvor polygami er utbredt og prevensjon ikke eksisterende. Problemet dukker opp i nåtidens vestlige land hvor monogami er enerådende, prevensjon allemannseie og statussymbolene radikalt forandret. Statushypotesen faller dermed i fisk.

Hva som defineres som status har aldri vært entydig, men varierer kraftig innenfor de forskjellige dyrearter. Det klassiske studiet av vampyrflaggemusen som har for vane å dele nattens jaktbytte med de mindre heldige i flokken, er et godt eksempel. Den uforpliktende godheten antas å henge sammen med flaggermusens behov for samarbeid, som fører til opprettholdelse av kolonien, som igjen gir økt anerkjennelse. Denne formen for altruisme er heldigvis også vanlig blant mennesker, men ofte på et mer utspekulert nivå. I Machiavellis hovedverk Fyrsten (The Prince) blir problemstillingen angrepet ved at første bud for å lykkes i samfunnet er å beherske kunsten å fremstå som barmhjertig, pålitelig og human. Machiavellisk intelligens er velkjent for vår art, men det er omstridt om vi er det eneste dyret som benytter oss bevisst av denne pseudo-altruismen for å opparbeide oss poeng i en sosial ryktebørs. Menneskets kalkulerte utgave av altruisme henger tettere sammen med behovet for et større ego og selvtilfredsstillelse, enn for evnen til å formere seg.

Det er viktig å ha i mente at evolusjonsteorien i stor grad bygger på observasjon av dyr, der parallellen til mennesket først og fremst er forbeholdt den gangen mennesket ikke rasjonaliserte hverdagen, men levde på nedarvede instinkter. Tiden før vi ble sankere og jordbrukere er derfor den ideelle situasjon for evolusjonsteoriens vilkår. Da fantes ingen fødselsregulerende diktatorer, religiøse hindringer, selvrealiserende trender eller politiske hindre som kunne kontrollere befolkningsveksten. Siden vårt moderne sinn er tilpasset et liv som sankere og jegere, som startet for kun noen tusen år siden, er det umulig å ha noen konkret formening om hvordan menneskehjernens arveanlegg vil fortone seg. Evolusjonistisk sett er dette nemlig alt for kort tid til å få frem grunnleggende evolusjonære endringer. Det eneste som er sikkert er at hjernen har adaptive egenskaper, slik at vårt livsmønster i dag på en eller annen måte vil få betydning for hvordan menneskesinnet til våre etterkommere vil utvikle seg.

Tanken om at vår evne til å rasjonalisere og reflektere kan ha ødelagt for den naturlige evolusjonistiske utvikling, er dermed ikke realistisk. Tenk om det moderne menneskets fokus på nytelse vil klare å rokke ved vårt viktigste ur-instinkt - opprettholdelse av vår egen art?