— Vi trenger en mer åpen vitenskap

Rupert Sheldrake mener vitenskapen er blitt for dogmatisk og lite undrende. Flux møtte ham til samtale om skeptikerne, de alternative og den tredje vei.

Rupert Sheldrake i samtale med Jarle Fagerheim, ved lansering av boken Vitenskapens vrangforestillinger. Den britiske biologen er kjent for forskning i grenseland mellom biologi og parapsykologi.

Med Snåsamannen og prinsesse Märtha Louise i spissen er ideer og fenomener som tidligere var forbeholdt de kulørte ukebladene blitt mat for dagspressen. Mens kirkens menn og kvinner knapt snakker om vranglære lenger, langer humanetikere ut mot folkelig overtro. Debatten blir stadig mer polarisert. Prinsessen blir møtt med ekstremt ufølsomme angrep når hun forteller om trøst og råd fra de høye himler. «Alternative» svarer med å kalle skeptikere «brønnfrosker». Hvorfor dette sinnet? spør vi Rupert Sheldrake.– Den første bølgen av skeptisisme var religiøst motivert. Det var protestantiske reformatorer som angrep den romerske kirken. Snart gikk de også løs på hverandre. Troen skulle være ren, og de rettroende hadde plikt til å kjempe mot hedendom og vranglære. Sinnet oppstår når du tror du selv har rett og alle andre tar feil. Militante, evangeliserende ateister som Richard Dawkins har mange likhetstrekk med evangeliske kristne.

Skeptiker-bevegelsen handler vel så mye om religion som om vitenskap?
– Ja, den er en kulturell arv fra reformasjonstiden. De fleste skeptikere har lite greie på vitenskap. Jeg har opplevd å være på konferanser for å debattere telepati, uten at den skeptiske motdebattanten har den minste kjennskap til forskningen på feltet. De er ikke interessert i fakta og data. Skeptikerbevegelsen handler mer om å finne samhold i opposisjon mot en fiende. Motstanden mot det alternative og religiøse er det eneste som forener dem. De har ikke noe naturlig livssynsforum hvor de kan samles og føle gruppesolidaritet.

Er vi nødt til å velge side i debatten mellom skeptikere og alternative?
– Nei, det finnes en tredje vei. De fleste som kaller seg skeptikere tar for gitt vitenskapens materialistiske verdensbilde. De tar på seg rollen som et borgervern for denne filosofien, og bruker skepsis som et våpen for å angripe dem som utfordrer den. Alternativbevegelsen er på sin side så mangfoldig at det er vanskelig å generalisere. De kritiserer den dogmatiske materialismen. Noen ganger er kritikken gyldig, andre ganger ikke. Reaksjoner på dogmatisk vitenskap kan være ganske uvitenskapelige. Etter mitt syn trenger vi en mer åpen vitenskap, som også våger å gå sitt eget grunnlag nærmere etter i sømmene. Ekte skeptikere stiller spørsmål, de er ikke et patruljerende politikorps.

Vi trenger altså en vitenskap som er mer skeptisk enn skeptikerne?
– Nettopp. Det er forskjell på trangsynte og ekte, radikale skeptikere. Jeg har en god tone med professor Chris French, en ledende britisk skeptiker. Her om dagen utsatte han faktisk et skeptikermøte fordi det ville kollidere med mitt foredrag. For øvrig var jeg med å sette opp nettsiden Skeptical Investigations. Her gransker vi kjente skeptikere. Mange av dem, som Richard Wiseman, er først og fremst eksperter på å utnytte media. Når journalister prøver å sette ham opp mot meg, spør jeg om de vet hvor ofte han har kommet med villedende informasjon, og henviser til nettstedet. Det har faktisk hatt en effekt; journalister tar det til etterretning.

I Norge snakker den ene siden om holisme og det nye paradigmet, mens den andre siden beskylder dem for å være uvitenskapelige og ikke vite hva de snakker om. Du snakker derimot om å ta vitenskapelig metode mer på alvor.
– I boken skriver jeg om grunnlaget for vitenskapelig objektivitet. Mange anerkjente forskningsfunn blir mindre entydige når strengere kriterier legges til grunn. De fleste disipliner publiserer bare 5–10 prosent av dataene sine. I realfagene – fysikk, kjemi og biologi – brukes blinde forskningsmetoder svært sjelden, selv om vi vet at forskernes forventninger kan påvirke resultatene. Skeptikere retter sjelden sine øyne mot konvensjonell vitenskap, til tross for at mye av den er overraskende tvilsom. Når de gjør det, er det nyttig. Ben Goldacres nye bok «Bad Pharma» er et godt eksempel. Han viser blant annet hvordan farmasøytisk industri betaler leger og professorer for å sette sitt navn på ferdigskrevne «vitenskapelige» artikler. Det er helt vanlig.

Hovedsaken i ukens Morgenbladet handler faktisk om hjerneforskere og psykologer som overdriver og forvrenger funn. Av alle forskningsdisipliner fremhever du i boken parapsykologien som en av de mest solide?
– Parapsykologer er vant til å bli gransket. De bruker nesten alltid blinde metoder og publiserer dataene også når eksperimentene ikke lykkes. Selv pleier jeg å be skeptikere om innspill før jeg setter i gang med en studie. Da kan de ikke så lett avfeie eventuelle resultater på grunn av metodeproblemer.

Mye parapsykologisk forskning har foregått ved å la psykologistudenter gjette abstrakte symboler på baksiden av kort. Resultatene er bedre enn ren tilfeldighet skulle tilsi, men det må man nærmest være statistiker for å forstå. De mest spektakulære «paranormale» fenomenene, som forutanelser av ulykker og dødsfall, oppstår sjelden i laboratoriet.
– Derfor foretrekker jeg å studere det som skjer i den virkelige verden. Hverdagslivets mysterier er ganske enkle å forske på. De fleste har opplevd dem, enten det er følelsen av å bli stirret på eller et kjæledyr som vet når matfar er på vei hjem. Resultatene fra disse forsøkene er da også langt tydeligere enn det laboratorieforskningen kan fremvise. Telepati ser ut til å fungere bedre mellom folk og dyr som kjenner hverandre – akkurat som de anektodiske fortellingene tyder på. Også vitenskapsfolk kjenner godt til disse fenomenene fra dagliglivet. Som forskere skal de være nysgjerrige, og de fleste er det. Men offentlig later mange som de er dogmatiske skeptikere, fordi det symboliserer at du er smartere enn andre, at du ikke lar deg lure. Deres sosiale status avhenger av det.

Skeptikere påpeker gjerne at vitenskapen av prinsipp er åpen for nye svar – ellers ville den aldri kommet noen vei. Men virkeligheten stemmer ikke alltid med idealet.
– De fleste har et idealbilde av vitenskapen som ikke stemmer. Jeg prøver å forfølge idealet og åpne for nye svar.

I helsevesenet omfavnes kognitiv atferdsterapi fordi studier har vist at den er vel så effektiv som medisinering mot mange psykiske plager. Langtidseffekten er bedre og bivirkningene færre. Men ingen er i nærheten av å ha en streng, naturvitenskapelig forståelse av hvordan samtaleterapi fungerer. Det kan like gjerne være en sterk placebo-effekt. Pasientene blir bedre fordi de får hjelp og støtte til å føle seg bedre.
– Jeg mener vi burde forske på samme måte på alternative behandlingsformer. I stedet for å bare sammenligne dem med placebo, burde vi sammenligne dem med hverandre og med konvensjonell medisin. Mange godkjente medikamenter virker også hovedsaklig gjennom placeboeffekten. Antidepressiva som Prozac ble i sin tid godkjent fordi legemiddelselskapene lyktes med å skjule studiene som viste at pillene ikke virker bedre enn placebo. Men legene tror på medikamentene. Homøopater gir tabletter som ikke kan virke ut fra et konvensjonelt vitenskapelig syn. De tror også på medisinen, og troen smitter på pasientene som ofte blir bedre. Vi må ikke bare henge oss opp i hvorfor noe virker. Dersom homøopati viser seg å virke best mot for eksempel migrene, og det er billigst, da er det viktig kunnskap.

Du har god greie på vitenskapens historie, og ideene som ligger til grunn. Her i Norge er idéhistorie et populært fag, men det er ikke først og fremst naturvitenskapsfolk som studerer det. Burde de gjøre det?
– Det ville vært en god idé. Selv fulgte jeg kurs i filosofiens og vitenskapens historie da jeg studerte ved Harvard-universitetet. Uten å se arbeidet ditt i en historisk sammenheng tar du mye for gitt, du vet ikke hvor kunnskapen kommer fra og hvordan den kom til. Et problem er at vitenskapelig utdanning er så spesialisert. Det er så mange fakta som må læres at det er vanskelig å belemre studentene med enda flere kurs, særlig i realfagene.Se også video med Rupert Sheldrake fra Litteraturhuset.