Vurderingstivoli

Ikke før har jetlaget lagt seg etter påskehøytidens omsnudde døgnrytme, før de håpefulle ungdommene igjen ramler inn på skolepulten – mer eller mindre motiverte for å bli gagns mennesker og samfunnsbyggere (på sikt). Og med lov i hånd skal vi lærere finhamre inn den siste kunnskapen før vurderingstivoliet tar til. Her skal ikke den mest mikroskopiske kunnskap kunne gå ubemerket hen, uten at en eller annen tilfeldig forbipasserende lærer har registrert den i en eller annen slags prøve, høring, presentasjon eller telepatisk overføring. 

For ny læreplan og den såkalte fagfornyelsen vil at vurderinger (eller det man før kalte prøver) skal være mangfoldige og gi eleven gode muligheter til å vise sin kunnskap på mange måter, både skriftlig, muntlig, digitalt – og ja, telepatisk hvis det er det som skal til. Og det er kunnskapen som eleven sitter med på slutten av skoleåret som skal danne hovedtyngden av grunnlaget for standpunktkarakteren ungdommene får. 

Flott flott, dette høres jo bra og fint nok ut det. Er man ikke så god skriftlig, er man kanskje bedre muntlig – og det er jo tross alt kunnskapen man sitter med som er avgjørende. Men i praksis blir det nok litt mer vidløftig enn det ser ut på papiret (merkelig nok…).  For da blir det fort et sånt vurderingstivoli, der elevene må løpe fra den ene viktige vurderingen til den andre, i fag etter fag. Den ene dagen en presentasjon, den andre dagen en skriftlig prøve og før man vet ordet av det kaster en annen lærer seg over eleven i storefri og ber ham analysere noe haiku-lyrikk han fant ved en tilfeldighet. Prestasjonene noteres og stressnivået når nye høyder for de som virkelig ønsker å prestere. Det er som kortisolet formelig tyter ut av kroppen.

Og det er her vi lærere da skal senke stressnivået ved å lage vurderingssituasjoner som gir såkalt «lærelyst». Med andre ord skal vi da forvandle denne tiden på året til et høydepunkt for elevene, og noe de gleder seg til. For en enfoldig stakkar er dette alkymi. Å si at det har rent over med praktiske tips til hvordan man skal få dette til, er vel å overdrive ganske greit. Håper er vel at ett eller annet hardtarbeidende lærergeni snubler over en brilliant måte å løse dette på. Men det blir litt som å vedta at Niger skal bli verdens ledende vintersportsnasjon. Så man kan trygt si at det er litt å gå på når det gjelder praktisk erfaring og levd liv fra de som har vedtatt noe slikt.

Ikke slik å forstå at man ikke skal strebe mot at vurderinger skal være lystbetonte. Nei, for all del – men faktum er at mange elever opplever skolen, det som undervises der og måten det undervises på som ganske kjedelig. Det er nok mange svar på hvorfor det er sånn, men læreplanenes innhold kan endres slik at innholdet blir mer livsrelevant og spennende. 

Til slutt er det jo faktisk sånn at hvis noe skal prioriteres, må noe annet vike. Så hvis det faktisk skal foregå livsbejaende og ekte utviklende læring i klasserommene, må hele skoleorganisasjonen snus totalt på hodet. Da må elevenes hverdag og ditto utbytte bli det viktigste, og ikke et tilfeldig resultat av en hyperbyråkratisk vedtaksmaskin.

Men i mellomtiden: La kortisolet strømme, det er vår!