Der menneskenes språk speiler fuglenes

Koyukon-indianerne lytter oppmerksomt til nyanser i lokalefugleskrik. Både språket og sangene deres gjenspeiler fuglelyder – og fuglene svarer, skriver David Abram.

Koyukon-indianerne holder til på et enormt villmarksområde som strekker seg godt nord for polarsirkelen, med leirplasser og landsbyer langs Yukon- og Koyukuk-elvene i Alaska. Ifølge antropologen og etnobiologen Richard Nelson, som har bodd og arbeidet tett sammen med koyukonfolket, er språk like mye de andre dyrenes domène som menneskehetens.

Ifølge koyukonenes tro hadde andre dyr og planter en gang felles språk med mennesker. Dette var i Den fjerne tiden (Kk’adonts’idnee), en tid hvor alle levende vesener «delte ett samfunn og gikk gjennom drømmelignende forvandlinger fra dyr eller planter til mennesker, og noen ganger tilbake igjen.»

Til tross for det tilsynelatende skillet mellom dyrs og menneskers språk etter (eller utenfor) Den fjerne tiden, finner vi at de ulike menneske- og dyrespråkene fremdeles overlapper og gjennomtrenger hverandre i koyukonfolkets hverdagserfaring. Det sies for eksempel at reinsdyr «synger igjennom» mennesker når de er nær dem, og dermed kan gi stammefolket sanger som visse personer husker når de våkner opp fra søvn. Når disse personene senere synger sangene, er de sikret hell og lykke i reinjakten.

Samtidig lytter stammens eldre omhyggelig etter rislende skrik og jamringen fra lomfuglen, som en kilde til inspirasjon for å komponere egne sanger og rop. Da en høyt aktet eldre koyukon lå på dødsleiet, observerte Nelson en gammel kvinne som var på besøk fra en annen landsby mens hun gikk nær bredden av vannet og begynte å synge koyukonske ’vårsanger’ til et par lomfugler som holdt til der:

«Etter kort tid svømte lomene mot henne, inntil de falt til ro i vannet omtrent femti meter unna. Der svarte de henne, fylte luften med nifse og vakre stemmer. Da jeg senere snakket med henne, sa hun at lomene ofte besvarer vårsanger på denne måten. I flere dager snakket folk om hvor vakre sangene hadde vært den morgenen.Lomens melodiøse skrik er språklig meningsfulle for koyukonene.»

Antagelsen om at naturen er full av bevisst tilstedeværelse, og at dyrenes lyder er minst like meningsfulle som menneskenes, får koyukonfolket til å lytte oppmerksomt til små nyanser og variasjoner i de lokale fuglenes skrik. Koyukon-navn på fugler er ofte svært lydmalende; når man uttaler navnene etteraper man også skrikene. Omdannelse til skrift kan imidlertid ikke formidle det merkverdig treffende ved disse navnene. Når de uttales på koyukonspråket har de en munter, ofte fløytelignende kvalitet.

Den gjensidige påvirkningen mellom menneskelige og ikkemenneskelige ytringer er spesielt levende i de utallige fuglesangene som synes å meddele hele setninger eller utsagn på koyukonspråk.

«Mange fugleskrik blir tolket som koyukon-ord… Det er slående hvor perfekt disse ordene speiler skrikets mønster, slik at noen [utenfor stammen] som kjenner fuglesang lett gjenkjenner arten når ordene uttales på koyukonspråk. Ikke bare rytmen kommer frem, men også noe av toneleiet, ’følelsen’ som går sammen med det,» skriver Richard Nelson.

Når vi studerer slike sammenfall, innser vi at lydene og rytmene i koyukonspråket er blitt dypt næret av disse ikkemenneskelige stemmene. Dermed forkynner de summende, fløytelignende lydene til rødstjerttrosten, som kan høres i skogkratt om natten, de koyukonske ordene sook’eeyis deeyo – «det er en fin kveld.» Av og til synger trosten nahutl-eeyh – bokstavelig: «spor av ånden er sanset.»

Det var i Den fjerne tiden trosten først ytret disse ordene, når den sanset gjenferd i nærheten, og selv i dag kan skriket høres som en advarsel. Mange av fuglenes ytringer forstås gjennom referanse til hendelser fra Den fjerne tiden. Dette er hendelser som nåtidens koyukonere kjenner gjennom utallige historier om denne tiden som fortelles og gjenfortelles fra den ene generasjon til den neste.

Les mer om boken «Sansenes magi», som teksten er hentet fra.