Raseriet som feies under teppet

Forbyr vi sinne, skaper vi paradoksalt nok konflikter, skriver Arnold Mindell.

I dagens tradisjonelle konfliktløsning bruker vi ofte en akademisk tilnærming til sosiale spørsmål, og vi unngår aggresjon. Majoriteten i alle land har en tendens til å feie det ulmende raseriet i de undertrykte klassene under teppet.

Politisk og psykologisk press tvinger utenforstående til enten å la seg integrere eller assimilere. I Vesten har vi lært oss til å foretrekke fred og harmoni. Det er derfor mange grupper som befinner seg på utsiden av majoriteten, mener at selve ideen «konfliktløsning» er noe majoriteten har funnet på.

Ironisk nok er det nettopp de prosedyrene som implisitt eller eksplisitt forbyr sinne, som i siste instans skaper konflikter. De favoriserer nemlig de menneskene som er privilegerte nok til å bo i områder hvor det er mulig å unngå sosial kamp.

I mellomtiden behandles mennesker som lever i utkanten av samfunnet, eller på de laveste trinnene av den sosiale rangstigen, som uangripelige. Deres behov undertrykkes ytterligere av antagelsen om at de burde roe seg ned. Mennesker som ikke har den samme friheten og makten som majoriteten, sitter igjen med to valg: De kan ty til opprør og revolusjon, eller til kriminalitet og rusmidler.

Vi må være oppmerksomme på skjevhetene i de systemene for konfliktløsning som majoriteten benytter seg av, for de er i overensstemmelse med myndighetenes politikk og tar ikke høyde for de følelsesmessige aspektene ved utenforskap. På den annen side tilsier min giljotindrøm at de av oss som ønsker å fasilitere, heller ikke ensidig bør støtte minoritetenes standpunkter. Da vil flertallet føle at de står utenfor fellesskapsprosessen.

Fasilitatorens oppgave er ikke å fjerne bruken av rang og makt, men å iaktta begge to og synliggjøre dynamikken for hele gruppen.

Les mer om boken «I kampens hete», som teksten er hentet fra.