Bloggarkiv

Dette er en situasjon mange lærere nok vil kjenne seg igjen i; frustrasjonen etter en mislykket time. Og særlig er frustrasjonen stor når opplegget var velprøvd og en suksess i andre klasser. Da setter man seg ned og tenker: Hvor gikk det galt? Mulighetene er mange. Men som halvstudert fysiker vil jeg utvilsomt si at dette handler om kvantefysikk.

Demokrati er luksus. I løpet av menneskeartens tid er det egentlig bare et ørlite tidsspenn hvor vi har unngått å knuse trynene på hverandre ved uenighet. Det å respektere andres meninger, skille sak og person, inngå kompromisser og unne meningsmotstandere medgang er tegn på at vi kan hvis vi vil.

Ingen må tro at det er lett å være lærer. Og i hvert fall ikke enkelt å håndtere en såpass lang ferie som vi har om sommeren.

Det er nye tider, vi er (nesten) verdens beste samfunn og vi har elbiler med lang rekkevidde. Kan det da være nødvendig at de lutryggede, koronarestriksjonsutsatte ungdommene skal streve med å lære om kvinnas stilling i føydalsamfunnet (hva nå det var igjen)?

Selv om jeg har min arbeidsplass på en videregående skole, er jeg ansatt i fylkeskommunen. Nå er den nysammenslått og fin, og dette har fra vårt ståsted sett ut til å ha gått forholdsvis knirkefritt. Med andre ord: vi har ikke hørt noe.

I min oppvekst var skolegangen sånn jeg husker det en ganske grå og kjedelig affære. Det var langt mellom de dedikerte lærerne som kunne fargelegge pedagogikken eller la sin indre sol varme opp en frossen barnesjel. Ikke var det vel særlig kultur for at barn skulle underholdes eller bli sett i alt for stor grad heller, på det rurale 70-tallet. Men innimellom skjedde det likevel mirakler.

Det finnes alltid minst en i hver klasse. Den som stiller det evinnelige spørsmålet: «Når skal vi få bruk for dette, da?»

I min oppvekst fantes det ikke karriereveiledere. Det var heller ingen kultur for å lytte til hva hjertet lengtet etter eller kjenne etter om du brant for noe. Generelt var det ikke kultur for å kjenne etter.

I min oppvekst fantes det ikke karriereveiledere. Det var heller ingen kultur for å lytte til hva hjertet lengtet etter eller kjenne etter om du brant for noe. Generelt var det ikke kultur for å kjenne etter.

Evnen til å holde fokus over tid og stå i det kjedsommelige er etter hvert blitt eksotiske egenskaper. Læreren som tryllekunstner, komiker og sterk, men omsorgsfull leder er idealet for å kunne konkurrere med digital underholdning og jakten på de sedvanlige, umiddelbare stimuli.

Men hold an – er det ikke mer jeg må ta hensyn til? Kan jeg bare buse inn i klasserommet og kjøre på med mitt ensporede enmannsshow? Hå nei, ikke nå når vi har nye læreplaner, nye tanker om undervisning og ikke minst nye forventninger til det som skal skje i klasserommet: Fagfornyelsen 2020.