Den stille revolusjonen

Martin Palmer forklarer hvordan trossamfunn er blitt en nøkkelfaktor for å beskytte den levende planeten.

Nylig måtte jeg hjelpe en gruppe unge mennesker, flesteparten fra den globale Occupy-bevegelsen, med å tenke gjennom hvordan man holder en konferanse uten å gå i fella «meningsløst språk og tomme holdninger». Vi var spesielt irriterte over språket og det nå bortimot ubrukelige begrepet «bærekraftig utvikling», eller det dypt antroposentriske og materialistiske begrepet «økosystemtjenester».

Så vi fikk en idé. Noen av dere kjenner kanskje radioprogrammet Just a Minute på BBC Radio, hvor folk må snakke i ett minutt om et gitt emne. De får ikke lov å gjenta seg selv, fravike emnet eller nøle. Vi ble enige om at dette var malen for konferansen. Ingen kunne bruke det samme begrepet to ganger i samme samtale, tale, framlegg i plenum og så videre. Utfordringen ved å finne andre ord for ideer vi ikke reflekterer over lenger – som de to nevnt overfor – ville bli spennende.

Jeg nevner dette fordi den økologiske verden i stor grad har skapt et språk, til og med en mytologi, som for det meste ekskluderer folk mer enn det inkluderer. Dette er en viktig grunn til at vi ikke har så stor suksess som vi en gang trodde vi ville ha.Verdens store trossamfunn er blant dem vi skulle ha jobbet sammen med, som vi stort sett har ekskludert. Deres perspektiver, deres jordeierskap og påvirkningskraft er blitt ignorert og ikke en gang sett på som gyldig av de fleste i økologiske bevegelser. Likevel har de beskyttet vår levende planet i stillhet – så til de grader at de nå utgjør verdens største miljøbevegelse.Erkjennelsen av arrogansen som fører til ekskludering av trossamfunn blir godt uttrykt av Carl Pope. Han er tidligere daglig leder og styreleder i Sierra Club – en av de største miljøvernorganisasjonene i USA. Han sa: «Jeg var en del av generasjonen som tok valget – den forferdelige strategiske tabben – om å plassere oss utenfor trosinstitusjonene. Nå har vi muligheten til å angre på den feilen og gjøre det godt igjen.»

Prins Philip, Hertugen av Edinburgh og også daværende internasjonal president i WWF, kom i 1986 frem til følgende: Det er bare to krefter som noen gang har forandret menneskets samfunn til det bedre. Dette er kunsten og religionen – og i mange tilfeller er de synonyme. Derfor startet han det FN nå kaller «den potensielt største folkebevegelsen i verden» – en inkludering av trossamfunn i miljøbevegelsen.Når 1986-møtet fant sted i Assisi, Italia (Sankt Francis' fødested), var det bare ett religiøst miljøprogram i verden. Det var Buddhist Perception of Nature-prosjektet, som jobbet med tibetanske flyktninger og Thai-munker og nonner. I dag er det tusenvis av religiøse miljøprogram i land over hele verden. Svært få har noen gang hatt forbindelse med de store miljøbevegelsene, og – kanskje mer talende – svært få har følt at disse bevegelsene har gitt dem det de trengte. Stille, på alle nivåer fra små landsbyer i Mexico til kjempebyer som Shanghai, har trossamfunnene utviklet sine egne miljøbevegelser, programmer og handlingsplaner.

Dette bygger på visse nøkkelaspekter ved trosretningene. For det første har vi deres visdom og status hos folket. Trossamfunnene er de eldste menneskelige institusjonene, og derfor de mest «bærekraftige». De vet, etter flere tusen år som veiledere for menneskeheten, hvordan de skal iverksette endringer slik at folk blir med. De store trosretningene har perfeksjonert sin fremtreden som uforanderlige, mens de forandrer seg subtilt hele tiden.

Selvsagt fins det noen versjoner av enhver trosretning som roper, truer, forsøker å skremme folk og få folk til å føle seg skyldige så de kan presses i den retningen man vil. Det gjør også mange av miljøbevegelsene. På en annen side har det store flertallet av trosretningene hjulpet mennesker med å forstå sin verden og hjulpet dem med å bli mer medfølende innenfor denne forståelsen. Glem alt nonsens om at tro bare handler om livet etter døden. Hvert eneste utdanningssystem, helsesystem og herberge har sine røtter i trossamfunns arbeide gjennom århundrene. De tar vare på, utdanner og hjelper de fattigste av de fattige.

For det andre har trossamfunnene en tillit i folket som ingen regjering eller internasjonale etater (som FN eller NGO) noen gang har hatt. I store deler av verden vil folk lytte til sine religiøse ledere først. Derfor: Vil du nå ut til folk, må du samarbeide med dem folk stoler mest på. Jeg har sett mange miljøorganisasjoner nærme seg regjeringene eller – enda verre – multinasjonale organisasjoner, bare for å bli sveket av dem og få planene spottet av folket. Tenk på det fåfengte håpet nesten hver eneste store miljøorganisasjon hadde mens de lobbet og jobbet med de nasjonale regjeringene som dro til København COP i 2009. Ikke bare ble de forrådt, de ble faktisk utvist fra salen.

For det tredje er trossamfunnene involvert i det man best kan beskrive som religionsforretninger. De eier bent frem omtrent 8% av jordens beboelige overflate. Videre er rundt 15% ansett for å være hellige (fjell, elver, byer, pilgrimruter) og er derfor bedre beskyttet enn de fleste andre områder. Trossamfunn driver eller er involverte i omtrent 50% av alle skoler (i Afrika. I USA er dette opp til 64%). Disse skolene ligger vanligvis i slummen og på landsbygdene. De har store medienettverk, fra aviser til TV og fra radio til nettsteder.Trossamfunnene utgjør 14% av det totale kapitalmarkedet. De nærer millioner av mennesker, for eksempel gir sikhene i India mat til 30 millioner hver dag. De er viktige produsenter av varer fra gårdene og skogene sine, og de er viktige kjøpere. Derfor konsentrerer de seg om økologisk ivaretakelse av disse aktivaene over hele verden. I Afrika har de ledende kristne, muslimske og hinduistiske tradisjonene nylig forpliktet seg til å dyrke, plante og ta vare på over 70 millioner trær.

Det viktigste konvensjonelle miljøorganisasjoner kan lære av denne stille revolusjonen er nødvendigheten av feiringer. Miljøvern handler vanligvis om å nekte oss ting, og gi oss dårlig samvittighet om vi gjør det likevel. Ikke fly, ikke kjør bil, ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Og selvfølgelig må det være en del av beskjeden. Men trossamfunnene har lenge visst at man ikke kan be folk om å faste hele tiden, selv om fasten er viktig. Først faste, så feiring – påske, Eid al-Fitr og Wesak, for eksempel.

På et nylig møte om en miljø-verktøykasse for utdanning i Øst-Afrikas trosbaserte skoler, pekte lederen for Alliance of Religious and Conservation på forskjellen mellom den vanlige verktøykassen og den nye trosbaserte. «Den vanlige begynner med å fortelle ungene hvor forferdelig alt er og hva som har gått galt. Vår – for muslimske og kristne skoler – begynner med å takke Gud for å ha skapt en så fantastisk, vakker, kompleks og spennende verden. Bare da kan vi ta ansvar og ta innover oss problemene som tynger denne vidunderlige verdenen, i vissheten om at vi ikke er alene.»

For om vi ikke feirer, hvorfor skulle vi da bry oss om det i det hele tatt?

Gjengitt med tillatelse fra Resurgence & Ecologist Magazine. Oversatt av Jeanette Flåterud. De norske trossamfunnene gikk i 2015 sammen i sin egen miljøaksjon. Du finner informasjon om dette på www.klimapilegrim.no.