Dyr kan gi oss innsikt i språk

Dyrs intelligens er lenge blitt målt etter menneskelig målestokk. Dermed går vi glipp av viktig kunnskap om dyrenes språkevne, mener Eva Meijer i boken  «Dyrenes språk».

Under filosofistudiet undret jeg meg svært over det nesten fullstendige fraværet av dyr i vestlig filosofisk tradisjon. Tenkning har lenge vært betraktet som et menneskelig anliggende som omhandler mennesker. Dette er i ferd med å endres, dyr blir mer og mer gjenstand for tenkning, spesielt i etikken og i den senere tid også i politisk filosofi. 

Språk er imidlertid et stort sett uutforsket område i den forbindelse; språkfilosofien har hittil knapt interessert seg for dyr, og utenfor biologien og etologien forskes det lite på dyr og språk. Det er synd, for språk kan gi oss innsikt i dyr, og dyr kan gi oss innsikt i språk. Dessuten kan forskning på dyrespråk få oss til å se på dyr på en annen måte, noe som kan få følger for deres politiske situasjon, som for tiden er temmelig ussel.

Dyrenes intelligens er lenge blitt målt etter menneskelig målestokk. I eksperimenter har man for eksempel undersøkt hvor gode dyr er i forhold til mennesker når det gjelder å legge puslespill. Mange dyr vil da score dårlig, siden sansene deres er annerledes utviklet og de trenger andre egenskaper for å overleve. 

Det samme gjelder omvendt: Et menneske er antagelig ikke særlig intelligent sett med maurøyne, siden mennesker er dårligere til å samarbeide, eller med dueøyne ikke særlig intelligente fordi mennesker har dårligere romforståelse, eller med hundeøyne fordi de ikke kan navigere ved hjelp av lukt.

I biologien ser man nå på intelligens som evnen til å håndtere artsspesifikke utfordringer. Dyrenes kommunikasjon er innrettet etter deres levemiljø og utspringer av deres fysiske og kognitive ferdigheter. Hvaler benytter seg mye av lyd, fordi lyd forflytter seg raskt under vann, mens luktesansen og synet er mindre egnet i det elementet. Ved hjelp av svært dype lyder kan elefanter holde kontakten med hverandre på kilometers avstand over land. 

Elefanter har to stemmer: De kan snakke med munnen og med snabelen. Lavfrekvente lyder, også kalt infralyder fordi de ligger under grensen for hva mennesker kan høre, kan tilbakelegge større avstander enn høyfrekvente lyder. Lydene kan høres på opptil fire kilometers avstand, høye rop helt opptil 7 kilometer. 

Oppdagelsen av disse lydene oppklarte en rekke mysterier for elefantforskerne, så som spørsmålet om hvordan hannene kan finne hunnene over store avstander i paringstiden, og hvordan familier kan finne de samme rutene på flere kilometers avstand fra hverandre. For å kunne høre infralydene avspiller forskerne lydopptak med (omtrent) tre ganger så høy hastighet.

Siden dyr som regel ikke uttrykker seg på menneskespråk, har mennesker lett for å tro at vi ikke kan vite hva de tenker. Mennesker forstår vi fordi de snakker; språket gir oss innsikt i deres indre verden. Dyr kan ikke gjøre dette, derfor vil de alltid forbli et mysterium. 

Men vi kan naturligvis spørre oss om vi virkelig kan vite hva andre mennesker tenker eller føler. Språk kan også villede: Noen kan si at de er glad i deg, og siden benekte det. Det kan oppstå misforståelser: Noen har kanskje sagt at de er glad i deg, og du oppfattet det romantisk, mens de mente det rent vennskapelig.

Språk er ikke entydig, det er ikke mennesker heller. Vi kan aldri få sikre bevis for hva mennesker tenker. Enkelte filosofer sier det enda sterkere: Vi kan aldri få bevis for at mennesker i det hele tatt tenker. I tillegg kommer spørsmålet om hvorvidt det å tilhøre en bestemt art er avgjørende for om man forstår en annen.

Mennesker er tilbøyelige til å inndele andre i kategorier, og selv om andre dyr ytrer seg på andre måter og oppfatter verden annerledes, har vi tilstrekkelig felles. Når du kjenner et dyr godt, kan du ofte forstå det utmerket, sannsynligvis bedre enn du forstår et menneske fra en helt annen kultur.

Les mer om boken «Dyrenes språk», som teksten er et utdrag fra.