Jeget er ingen blomkål
Den store erkjennelsen i bevissthetsforskningen er: Jeget er en ren innbilning. Trond Skaftnesmo skriver om bevissthet i lys av evolusjonen.
Hjernen oppfinnerseg selv. Vitenskapen berøver oss dermed vår kjerne. Det finnes riktignok en jeg-opplevelse, en jeg-følelse, men den er ikke etterprøvbar. Selv om man tok hjernen fra hverandre, la oss si som en blomkål, ville man ikke oppdage noe som man kunne peke på og si: «Her har vi nå jeget».
Nei, jeget er ingen blomkål og det er heller ikke en bestemt hjernestruktur. At det likevel er et ontologisk realt fenomen i verden, kan kun fattes av den som overskrider materialismens trange rammer. Og disse rammene må også overskrides for å forstå realiteten av evolusjonens kilder.
Kan frihet og kreativitet (i tenkning, bevissthet) oppstå «emergent» fra det som er ufritt (nevroner)? Emergens brukes i to vidt ulike betydninger: Ved såkalt svak emergens oppstår nye og uforutsigbare egenskaper på et høyere nivå som følge av delenes samspill på et lavere nivå. Ved sterk emergens virker imidlertid det høyere nivå inn på delene og regulerer deres samspill.
Nevrobiologiens ortodoksi snakker stort sett kun om svak emergens. Det forutsettes at bevissthet er en følge av nevronenes aktivitet. Men hvis selvbevisst tenkning (frihet) i siste instans er fysikalsk forårsaket, må også sekvensen av bokstaver i denne teksten være fysikalsk forårsaket.
Men dette er fortsatt en logisk umulighet: Hvis alle tankeformer, alle påstander er resultat av nevrobiologiske prosesser i hjernen, kausale produkt og ingenting annet, vil enhver tanke være en tvangstanke. Men i så fall oppløses grunnlaget for all argumentasjon. Men det ville også ramme den argumentasjon, som førte frem til en slik overbevisning. Slik falsifiserer påstanden seg selv.
Eksistensen av bevissthet og rasjonalitet krever noe annet og mer enn nødvendighet og tilfeldighet. Og bevissthet og rasjonalitet, med evnen til en fri selvbestemmelse, har ikke oppstått av intet. Den må ha en evolusjonær forløper. Filosofen Thomas Nagel argumenterer for et slikt syn i sin siste bok, Sinn & Kosmos (2013), der han bl.a. sier:
«De store fremskritt i de fysiske og biologiske vitenskapene ble muliggjort ved å ekskludere sinnet fra den fysiske verden. Dette har tillatt en kvantitativ forståelse av denne verden, uttrykt i tidløse, matematisk formulerte fysiske lover. Men på ett eller annet punkt blir det nødvendig å gjøre en ny start, med en mer omfattende forståelse som inkluderer sinnet.
[…] Sinnet, som en utvikling av livet, må inkluderes som det seneste ledd i den lange kosmologiske historien. Og dets tilsynekomst kaster etter min mening sin skygge tilbake over hele prosessen, samt de elementer og prinsipper som denne prosessen avhenger av.
[…] Eksistensen av bevissthet er både en av de mest alminnelige egenskapene ved verden og samtidig en av de mest forbløffende. Ingen begripelse av den naturlige orden, som ikke fremviser bevissthet som noe en kunne regne med, kan aspirere til noe som nærmer seg fullstendighet.
Og hvis fysisk vitenskap, uansett hva den måtte ha å si om livets opprinnelse, er nødt til å etterlate oss i mørket om bevisstheten, viser det at den ikke kan tilby den grunnleggende typen forståelse av denne verden. Det må finnes en svært annerledes type, som gir mening til måten ting er. Og dette må inkludere den fysiske verden, siden problemet ikke kan isoleres til sinnet.»
Teksten er et redigert utdrag fra boken «Evolusjonens kilder» av Trond Skaftnesmo.