Kvantebiter (og litt til)

I snart hundre år har (enkelte) fysikere og (enkelte) filosofer diskutert og grublet over hvordan de skal tolke kvantefysikken og det som for mange er paradokser og forunderligheter. Hva for eksempel med den såkalte kollaps av bølgefunksjonen? Det matematiske uttrykket, Schrödinger-ligningen, angir en sannsynlighet for at visse egenskaper skal komme til syne i form av energi og partikler. Men hva er dette ubeskrivelige potensialet som ligger der og ulmer, før vi plutselig får en haug med kvanter som kan måles og registreres og bli tydelige i verden? Og hva er det som får dette potensialet til å uttrykke seg presis slik det gjør? Den fortsatt rådende københavnertolkningen, med Niels Bohr ruvende i bakgrunnen, sier at det er eksperimentet, måleprosessen, selve observasjonen som gjør energien manifest i verden. Noe mer kan vi ikke vite, noe mer er det heller ingen grunn til å spørre etter. Men hva betyr dette? Tolkningen fører uvegerlig til at en partikkel (potensielt også en samling partikler eller et objekt) ikke har noen virkelig eksistens før den er observert, og at observasjonen i en eller annen forstand skaper partikkelen.

Men hva var det som fikk materie og energi til å manifestere seg før mennesket med sine eksperimenter og måleprosesser kom på banen? For noen er da svaret en allestedsnærværende urbevissthet som kommer til syne gjennom partikler, planeter og mennesker – like til former for bevissthet vi gjenkjenner og anerkjenner i dag, og videre mot nye og rikere former for bevissthet.

Goethe snakket om en ’eksakt sinnlig fantasi’ i vitenskapelig observasjon. Denne kan sees som en neddempet og bevisst kultivering av den ’oseanfølelse’ som Freud senere forkastet. Den gir et ’mentalt rom’ hvor naturlige fenomener får ny dybde, hvor de fylles med mening og synes å miste karakter av å være isolerte fenomener. Fantasien anvendt på denne måten synes å avdekke form som mening, med alle naturens uttrykk  som et eget språk. For den som praktiserer Goethes metode blir form ikke lenger en avlegger av usynlige molekylære prosesser, men en fremstilling av mening som hentes direkte frem gjennom sinnets forestillingsevne.

- Fra Eco-Geography, Andreas Suchantke

Enhver metode for helbredelse, fra krystaller og aromaterapi til vitaminkurer og high-tech kirurgi virker på noen. I medisinsk historie finnes det ingen form for behandling som ikke har virket på et eneste menneske. Hvordan er det mulig? Hvorfor virker ikke samme behandling likt på alle? Hvis en behandling er effektiv i Sveits, hvorfor er den ikke effektiv i Swaziland? Og hvis en behandling virket i 1800, hvorfor virker den ikke i 1900? Vitenskapen leter etter det enkleste svaret, og det enkleste svaret er at din helse ligger i din bevissthet.

- Fra Faith and the Placebo Effect, Lolette Kuby

Din  bevissthet. Min bevissthet. Vår bevissthet. Erwin Schrödinger påpekte at ordet ‘bevissthet’ aldri forekommer i flertall. Vi kunne fortsette å leke med tanken om et underliggende og ubegrenset hav av urbevissthet (kanskje med et spektrum av bevissthetsgrader) som ’kollapser’ til form og mening, til partikler og planeter, til deg og meg, til stadig mer bevisste enheter av bevissthet. 

Hvordan? Gjennom aktiv utveksling, årvåken oppmerksomhet, gjennom medgang og motgang og alle slags emosjoner som veivisere. Kort sagt gjennom det pågående (normerte eller spontane, trivielle eller storslagne) møtet med ’den eller det andre’. Da kan vi også forestille oss terskler i utviklingen, med gjennombrudd og nye terskler. Og vi kan tenke oss at en slik prosess tar sin tid og vel så det, og at tålmodighet kan være en dyd. 

Skrevet av Henrik Tschudi, først publisert i Flux livsfilosofisk magasin #34 Hva nå? (2003)