Når ting ikke går etter planen

Du har sikkert vært der, ikke sant? Du bestemmer deg for hva du vil med livet ditt, legger planen for utdannelse, jobb, familie og alt du ser for deg at du skal oppnå, og du gjør alt det du skal for å komme dit. Du jobber hardt på skolen, sørger for å få gode karakterer, skaffer deg vitnemålene og søker alle de relevante jobbene. Og kanskje går det bra. Kanskje får du drømmejobben din, sånn at du kan kjøpe hus og skape det livet du så for deg at du skulle få. Kanskje livet smiler.

Men kanskje ikke. Det kan hende du brekker benet dagen før et viktig jobbintervju. Det kan hende du rammes av nedbemanninger et par år etter at du fikk jobben, sånn at du var den første som måtte gå på grunnlag av ansiennitet. Kanskje du akkurat såvidt rakk å begynne på utdanningen din før verdensøkonomien plutselig stupte til det laveste nivået i din levetid, sånn at hele arbeidsmarkedet forandret seg foran øynene dine og ble ugjenkjennelig. 

Kanskje absolutt alt går galt. Og selv om du har gjort alt riktig, klarer du likevel ikke å la være å jule deg selv opp fordi du burde ha sett det komme og tilpasset planene dine deretter.

Kanskje står du på motsatt side av dette. Kanskje er du en av dem som ikke ante hva du ville med livet ditt, men som bare fikk gyldne muligheter servert likevel. En venn tok deg med på et kurs som skulle vise seg å forandre livet ditt. Naboen reiste på jordomseiling og overlot huset sitt til deg, og bestemte seg tre år senere for å ikke komme hjem igjen sånn at du kunne bli boende der. Gode, vakre ting bare skjedde.

En av de sterkeste antagelsene vi har i vårt vestlige tankegods, er at verden er stabil og forutsigbar. Vi vet kanskje innerst inne at det verste kan skje selv den beste, og at løsninger plutselig kan manifestere seg ut av det blå, men likevel baserer vi livene våre på en gitt forutsigbarhet. Gjør det du skal gjøre, og det vil gå deg vel. Innsats vil alltid belønnes. Latskap fører til elendighet. De slemme vil alltid straffes, og rettferdigheten vil alltid seire. 

Vår moderne verden er i stor grad formet av protestantiske ideer. Selv om ikke alle tror på Gud, holder vi fast ved grunntankene: Vi er stabile personligheter som lever i en stabil verden. Vi er rasjonelle individer som vet hva som gagner oss og hva som skader oss. Hvis vi lærer oss selv å kjenne, og danner en plan som vi jobber hardt for basert på denne innsikten, vil vi få et godt liv og vi vil utvikle oss slik vi skal.
Veien, av Puett og Gross-Loh

Men det finnes andre måter å se det på, som tillater at vi ikke alltid får til livet som vi hadde tenkt. Hvis vi anerkjenner at livet ikke alltid er forutsigbart og stabilt, vil det også ta bort noe av angsten for å feile og bli ansett for å være selvforskyldt mislykket. Det gir oss noe av verdigheten tilbake.

Det gir oss også en annen modell for hvordan vi kan ta beslutninger.

Det som følger, er et avsnitt fra boken Veien – Kinesiske filosofer og læren om et godt liv, av Michael Puett og Christine Gross-Loh:

Typisk nok setter vi vår lit til to modeller når vi skal ta beslutninger. Begge er rotfestet i ideen om at det finnes noen stabile ting i verden som vi kan stole på.

Den ene modellen er “rasjonelle valg”: Vi er rasjonelle skapninger som er i stand til å ta logiske beslutninger, bruke hjernen vår. Vi sjekker nøye, lager lister med for og i mot, og veier fordeler og ulemper opp mot hverandre for å få best mulig resultat. Vi tenker nøye gjennom hvilken utdannelse vi skal ta, om vi skal gå på universitetet eller akseptere et jobbtilbud i en by langt borte.

Den andre er “magefølelse”-modellen. Da baserer vi våre beslutninger på hva vi føler er “riktig”. Vi bestemmer hvor vi skal spise middag, hvor vi skal tilbringe neste ferie, eller hva slags sofa vi skal kjøpe til stua.

De fleste følger en kombinasjon av de to modellene. Vi sjekker først og så gjør vi det som føles riktig.

Gitt hans tro på tanken om at verden er uberegnelig, ville Mengzi ment at ingen av beslutningsmodellene var riktige. Hvis vi mener at vi kan la oss styre av kald beregning, tror vi at de beslutningene vi tar er fornuftige, men det finnes nok av forskning om beslutningstaking som viser at følelser ofte overkjører rasjonelle tanker.

Det betyr selvsagt ikke at vi bør sette vår lit til magefølelsen, som ofte bare er litt mer enn en indikasjon på egoistiske ønsker, og ikke basert på det som egentlig er rett å gjøre. 

Det er også en tredje tilnærming. For å ta beslutninger som åpner opp for fremtiden fremfor å begrense den, bør vi finpusse vår emosjonelle forståelse slik at den jobber i samsvar med vårt intellekt. Vi lever ikke i en uforanderlig verden, og derfor bør vi ikke stenge av for følelsene. De er viktige for å oppfatte alle nyansene i en situasjon uansett utgangspunkt.

[…]

For å kunne ta inn hele situasjonen, hele konteksten, rundt enhver beslutning i verden som stadig er i endring, må du trene opp dine egne følelser. Du må lære hva det innebærer å tenke på beslutninger basert på ditt komplekse selv om en kompleks verden og komplekse mellommenneskelige samspill som kan utvikle seg i alle retninger.

Mengzi mente at den eneste måten å rendyrke en komplett forståelse for kompleksiteten i enhver situasjon på, er ved å rendyrke vår evne til å forstå hvordan våre handlinger kan lede til positive samspill. Han trodde også at vi alle er født med et potensiale til å bli slik: et potensial for medmenneskelighet.