I arbeidet med traumatiserte klienter oppdaget Richard Schwarts noe som utfordret etablerte psykologiske teorier: en indre kjerne som syntes å være uskadd, uansett hva mennesket hadde opplevd.
Min far var en kjent lege og forsker innen endokrinologi og var derfor en vitenskapelig ateist. Han var fra New York (vokste opp i Brooklyn og Queens) og ble oppdratt av konservative jøder som hadde utvandret fra Ungarn som tenåringer.
Allerede som ung mann tok far avstand fra organisert religion og mente den var skyld i mange av verdens problemer. Han var stolt av å være jødisk, men han var sekulær, ikke en religiøs jøde. Jeg ble sterkt påvirket av ham. Min mor vokste opp i et kristent hjem på en gård i Montana, og hun konverterte til jødedommen for å glede min fars foreldre. Hun hadde heller ikke sterke religiøse overbevisninger.
Siden jeg aldri klarte å tro på den straffende, beundringssøkende, foreldrelignende guden jeg ble eksponert for i jødedom og kristendom, anså jeg meg selv som ateist og hadde liten interesse for noe som helst åndelig. Etter studiene prøvde jeg transcendental meditasjon for å se om det kunne hjelpe mot angsten min, og det gjorde det.
Ved å bruke mantraet mitt kunne jeg legge problemene mine til side i tjue minutter, gå inn i en svært behagelig tilstand og kjenne en varm, vibrerende energi strømme gjennom kroppen. Jeg elsket praksisen, men tok avstand fra den hinduistiske mystikken den var pakket inn i. Jeg praktiserte transcendental meditasjon regelmessig i flere år før jeg sluttet, men beholdt minnet om den fantastiske tilstanden jeg kunne få tilgang til.
Da jeg først møtte Selvet hos klientene mine tidlig i 1980-årene, mens jeg hjalp dem med å gi delene deres rom, forsøkte jeg uten hell å knytte fenomenet til en psykologisk teori. Den rådende forståelsen innen utviklingspsykologi og tilknytningsteori var at man måtte ha fått «god nok» omsorg som barn for å ha en slik egostyrke.
I strid med dette hadde jeg klienter som var blitt torturert daglig som barn, og som likevel viste det samme uskadde Selvet. Jeg begynte å lure på om dette Selvet var likt det stedet transcendental meditasjon hadde brakt meg til.
Jeg hadde også studenter som studerte ulike spirituelle retninger. Én mente Selvet var som atman (det som er evig og uforanderlig i menneskets indre), en annen mente det var en slags Buddha-skikkelse. Dette oppmuntret meg til å legge fra meg min antireligiøse arv og lete etter paralleller til Selvet i ulike spirituelle tradisjoner.
Det viste seg at det fantes overalt, særlig i de kontemplative eller mystiske delene av disse tradisjonene. Mange trodde at det finnes en guddommelig kjerne i alle mennesker, og jeg begynte å tenke at jeg kanskje hadde snublet over en måte å få tilgang til denne kjernen på langt raskere enn det de fleste tradisjonene lærer bort.
Målet i de fleste av disse tradisjonene er at du overvinner uvitenheten om din guddommelige natur og blir bevisst hvem du egentlig er. Jeg fant noe lignende hos klientene mine.
Når folk begynte å legge merke til delene sine og deretter skille seg fra dem, opplevde de et plutselig skifte i identitet og innså at de ikke var sine bebyrdede deler, men Selvet. Det virket som om jeg utilsiktet hadde kommet over en enkel måte å oppnå det mange tradisjoner kaller oppvåkning, på.
Les mer om boken «Det finnes ingen dårlige deler» av Richard Schwartz, som teksten er hentet fra.
