Vi måtte jobbe mot naturen
Kroppen og sansene våre er konstruert for allsidig utfoldelse i naturen. Så kom det moderne liv og krevde noe annet av oss, skriver Åse Dragland.
La oss gå tilbake i tid: I hundre tusen år av menneskets historie har vi levd som jegere og sankere. Vi streifet omkring på savannene og slettene. Vi sov og manøvrerte under stjernene. For ti tusen år siden slo vi oss ned i mer permanente bosetninger. Vi dresserte dyr, kultiverte planter og drev jordbruk. Fortsatt var naturen i og rundt oss.
Det er kun to hundre år siden den industrielle revolusjonen startet. Ettersom maskinene og fabrikkene var å finne i byene, begynte folk å bryte opp og flytte inn til større sentre. I Norge bodde 70 prosent av oss på landsbygda fram til 1950- og 1960-årene. Barndommen vår besto av gårdsliv i daglig kontakt med sauer, kyr, høner og katter. Lekeplassen vår var ute.
I dag bor åtte av ti nordmenn i store eller små urbane samfunn. Det er tankevekkende at vi har brukt flere tusen år på å tilpasse oss naturen, og bare noen ganske få generasjoner på å forholde oss til et bymiljø. Genetisk sett er vi praktisk talt identiske med steinaldermenneskene som levde i nærkontakt med naturelementene. Beregninger tyder på at arvestoffet hos dagens mennesker bare har endret seg tre tusendels prosent.
Vi er altså egentlig tilpasset en helt annen tilværelse enn dagens moderne liv. Kroppen og sansene våre er konstruert for allsidig utfoldelse i naturen. Vi har gått fra en fysisk krevende tilværelse i grønne omgivelser til et liv i byene – gjerne sittende foran ulike skjermer. Og takket være vår evne til tilpasning og læring har vi klart å henge med. Likevel er det mye som tyder på at vi ikke har klart å løsrive oss fullstendig fra naturen.
Når vi ser på den lange utviklingslinja vår, aner vi hvor liten delen til høyre på denne linja er, den delen som viser at vi mennesker fjerner oss fra naturen. Utviklingslinja er dominert av et liv under åpen himmel. Men i løpet av svært kort tid går vi gjennom en teknologisk og kulturell revolusjon. Den foregår på mange plan. Ikke bare flytter folk fra land til by på begynnelsen av 1900-tallet; det oppstår også et mentalt klasseskille.
Det er i de lyse salongene i byene at intelligentsiaen befinner seg, med pianospill og diktlesning, mens bygdefolket som driver jorda, oppfattes som uopplyste og blir koblet til fyll og råskap.
Under reformasjonen var det et krav om at mennesket måtte komme seg videre fra de lavere dyriske instinktene og lidenskapene. Vi måtte kjempe for at kroppen skulle bli åndelig og «anta himmelsk opplysning». Vi måtte jobbe mot naturen i oss.
Splittelsen i mennesket ble også tatt opp og gjort til gjenstand for psykologiske betraktninger og analyser av Sigmund Freud, som delte bevisstheten vår mellom id og bevissthet/sivilisasjon.
Id var jordbundet, mens den andre delen av bevisstheten var luftig og åndelig – vårt mentale selv, mente Freud. Denne splittelsen kan ha ført til at mennesket har blitt mentalt atskilt fra sin egen natur (kropp, instinkt, følelser). Vi har distansert oss fra naturen, jorda og de fysiske omgivelsene.
Urfolk over hele verden ser som oftest annerledes på sammenhengen mellom menneske og natur. De betrakter naturen som selve kilden til det åndelige og hellige. Det naturlige er det åndelige. Ut fra et slikt syn følger også respekt for naturen og et ønske om å vedlikeholde en balanse i omgivelsene.
Les mer om boken «Slik påvirker naturen oss», som teksten er hentet fra.