En klassiker fra Krishnamurti 

Frihet fra det kjente er en evig aktuell klassiker fra Krishnamurti. Boken er aktuell for alle som er interessert i mindfulness, og de filosofisk-spirituelle røttene til denne massive trenden. 

Krishnamurti skrev denne boken i 1969, lenge før mindfulnessbølgen traff Vesten. Det er likevel lett å se at Krishnamurti beskriver de samme innsiktene, innsikter som mer eller mindre er blitt allemannseie. Samtidig er det riktig å si at Krishnamurti går lenger – han graver dypere, og han beskriver en tilstand der skillet mellom den som ser og det som blir sett er fullstendig opphevet. Bøkene hans vitner om dyp innsikt i menneskesinnet, vår bevissthet og tankens natur. Han har også et annet vokabular enn det vi finner i dagens populære mindfulness-litteratur. Han bruker andre metaforer – andre uttrykk. Språket og metaforene kan virke fremmede, men de utdyper og gir en ny innfallsvinkel slik at mindfulness kan forståes på et dypere plan. 

Krishnamurti var sterkt antiautoritær, og han oppfordrer til seriøs utforsking av sinnet. Han stiller kritiske spørsmål til hvorfor vi aksepterer spirituelle og religiøse ledere. Videre utfordrer han oss til selv å tørre å dukke ned i de store spørsmålene om livet, friheten, gleden, kjærligheten og døden. 

Å dø, i Krishnamurti sitt vokabular, er å akseptere det som er. Vi skal unngå å klynge oss til forestillingen om hvordan noe bør være. Men å akseptere er ikke det samme som å la ting forbli som de er. Vi må slippe forestillingen om at vi vet hvordan ting skal bli, eller hvordan ting bør være, for bare slik er vi i stand til å se tingene klart foran oss. Og kun når vi ser klart, kan vi handle hensiktsmessig og klokt.

En viktig bok for alle som er opptatt av mindfulness eller de store spørsmålene i livet. En dirrende, levende og tydelig stemme som fremdeles kan støtte oss i utforskingen av de store spørsmålene. 

Krishnamurti, Bohm og dialogen

For Flux og Fluxere er Krishnamurti aktuell også på grunn av samarbeidet han hadde med David Bohm. Bohm og Krishnamurti var begge opptatt av menneskets tendens til å dele helheten opp i stadig mindre biter. Denne tendensen fører til en forståelse av verden som fragmentert, noe som er dypt problematisk. Både Bohm og Krishnamurti mente at omfattende samfunnsproblem kunne knyttes til fragmenteringen, og de så begge behov for noe som kunne støtte menneskene til igjen å se helheten. Der Bohm ser på dialog i praksis som det fremste redskapet for å overkomme fragmenteringen, var Krishnamurtis råd kortere, men trolig ikke enklere å følge: «Se. Bare se.»