Å leve med depresjon

Forfatter, filosof og musiker Eva Meijer forteller hvordan depresjon har formet livet hennes.


Depresjonen som begynte da jeg var omkring fjorten, varte med korte opphold i syv år. Det er år av livet mitt (fra jeg var omtrent atten til jeg var tyve) jeg husker lite av. Tapt tid, som sikkert ligger bevart i meg et sted. Jeg har hatt det dårlig i flere perioder etter at jeg fylte enogtyve, men aldri så lang tid i strekk – iblant noen måneder, et par ganger omtrent halvannet år.

Jeg er forberedt på at jeg kan bli deprimert igjen, selv om jeg har hatt det ganske bra i lang tid nå. For meg betyr ganske bra at det aldri er virkelig lyst – jeg bærer mørket med meg i større eller mindre grad. Ikke dermed sagt at jeg aldri har gode og fine opplevelser; jeg har et rikt liv. Og så lenge jeg ikke er deprimert, har jeg alltid følelsen av at det går veldig bra med meg, selv om det ikke nødvendigvis er sant.

Jeg mener at det ikke er noen god idé å bygge livet på en streben etter lykke, selv om jeg gjerne bidrar til andres lykke. Når man skal lære seg å leve med depresjon, er ett av alternativene å lete etter verdi andre steder. Arbeidet mitt ble til slutt redningen for meg. Jeg lærte å knytte skjebnen min til det jeg gjorde, og kunne dermed sette en parentes rundt spørsmålet om hvorvidt jeg ville dø eller ikke, og langt på vei også rundt spørsmålet om hvordan jeg hadde det. Det har lite med helbredelse å gjøre; det er å innta en holdning mot noe som er gitt deg.

Arbeidet gir livet mitt innhold og betydning, og det å arbeide gir meg og dagene mine form. Jeg har lært meg en rutine som holder meg oppreist. Det hjelper at jeg er en optimistisk deprimert: Jeg har en trang til å realisere meg selv, og jeg er disiplinert og pågående. Det fine ved arbeidet mitt er dessuten at jeg kan involvere følelsene i det jeg gjør. Den siste delen av Dagpauwoog skrev jeg for eksempel i en periode da jeg maktet lite annet enn å skrive om det som trakk meg ned.

I tenårene hørte jeg mye på Hips and Makers, platen der denne sangen er med, mens jeg satt i vindusbenken og røkte rullings. Jeg hørte også mye på andre artister som fremfører egenskrevne låter, og begynte å skrive og spille selv. Sang hjelper deg å åpne hjertet; faren ved mentale lidelser er at man kan komme til å lukke hjertet helt. Sangene bygde en bro mellom meg og verden utenfor, og ved å synge dem kom jeg meg over broen igjen og igjen. Når jeg sang, fantes jeg.

Når vi skriver eller snakker om depresjon, tyr vi ofte til store ord. Jeg har alltid hatt en aversjon mot å sammenligne depresjoner med monstre, demoner eller dyr (spesielt hunder, for de kan vel ikke klandres?). Jeg misliker også metaforer med fargen svart, dels fordi et slikt bildespråk er så klisjéfylt, dels fordi jeg opplever depresjon mer som et fravær av noe enn som et nærvær. Alt som er umaken verdt, blir langsomt skrapt bort, og tilbake er bare øde steingrunn.

Angst eller sorg fører ofte med seg en flom av følelser. En depresjon luker derimot vekk de gode følelsene, slik at alt fremstår tomt og nakent og de vonde følelsene får fritt spillerom. Mens angst eller sorg ofte er forbundet med det som er umaken verdt, viser depresjonen at ingenting er umaken verdt. Men en depresjon er heller ikke svart, og slett ikke beksvart. Den kan nok være mørk, slik natten er mørk, når lyset forsvinner fra verden slik at omgivelsene virker mer truende og det blir vanskeligere å orientere seg – det er stillere enn om dagen, og det som fremdeles er der, er mindre merkbart.

Hvis depresjon har en farge, er den snarere grå, iblant hvit. Hvitt er stillhetens farge, den står for naken iskulde, for å være utestengt, for ingenting, for tap. Hvis man blander alle fargene, oppstår det tilsynelatende et fravær av farge. Hvitt er også snøens farge, fargen til katten min Putih og uendelighetens farge, noen av de beste tingene jeg vet om, men i seg selv er den ikke et sted der man kan bo, i det hvite vokser ingenting.

Jeg ønsker ingen å leve mitt liv (særlig ikke visse perioder av det), likevel vil jeg ikke bytte det mot et annet liv. Det skyldes først og fremst at jeg er så nært forbundet med de tingene jeg har opplevd. Jeg vet hvordan det er å være annerledes (ikke bare i galskapens verden), og jeg vet hva lidelse innebærer. Slik blir det lettere å forstå og akseptere andres lidelse. Depresjoner setter deg dessuten på utsiden av verden og gir deg muligheten til å betrakte den på avstand.

Det er gunstig for forfatteren og filosofen: Det hjelper deg å gjøre deg opp din egen mening. Det er mye galt med status quo, og det er uhyre viktig å tenke selv. Siden jeg har måttet anstrenge meg så mye for å kunne leve, er jeg blitt temmelig immun mot andres meninger. Jeg blir ikke stolt når arbeidet mitt blir verdsatt, og komplimenter betyr lite for meg (det samme gjelder også for det motsatte: en dårlig anmeldelse påvirker meg ikke, siden jeg selv alltid er mer kritisk enn den mest kritiske leser). Likevel setter det ting i perspektiv. Når døden sitter ved siden av deg i sofaen, har all verdens småproblemer lite å si.

Les mer om boken her: