Å bevare det barnlige
Det er barnets typiske egenskaper som gjør oss til mennesker, skriver Trond Skaftnesmo. Da blir det feil å forkorte barndommen og forkaste leken tidligst mulig.
Menneskelivet har fire distinkte faser – barndom, ungdom, voksen alder og (etter menopausen) alderdom. Og vårt livsløp er – i alle disse fasene – sterkt utvidet, sammenlignet med andre pattedyr av samme størrelse.
Likevel er det én fase som stikker seg ut. Barndommen har så å si strukket seg ut over alle andre livsfaser. For pattedyr er læring av nye ferdigheter og adferdsformer i store trekk avgrenset til oppveksten, med dens etterhermende lekeatferd. Dette er et faktum kjæledyreiere vet å utnytte; dyr som skal læres opp må helst tas tidlig. Mennesker har utvidet denne leke- og læringskapasiteten så mye at den i prinsippet er blitt livsvarig. Og dette er bare én av de mange måter mennesket bevarer barndommen på.
De egenskapene som gjør oss til mennesker er alle egenskaper som karakteriserer «barnets ånd». Ashley Montagu sier det slik i boken «Growing Young» (1989):
Den barnlige karakteren av denne ånd, er trangen til å elske andre og bli elsket, de kvaliteter vi forbinder med forundring, nysgjerrighet, kunnskapstørst, behovet for å lære, forestillingsevne, kreativitet, åpenhet, utprøvende holdning, spontanitet, entusiasme, humoristisk sans, lekenhet, glede, optimisme, ærlighet, fleksibilitet og innfølende intelligens – alt dette konstituerer den barnlige ånd.
For å bevare disse trekkene trengs en lang barndom, strengt tatt en barndom som kvalitativt strekker seg ut over hele livet. Paradoksalt nok er dette ikke et sentralt ideal for vår kultur. Tvert imot har idealene lenge gått i stikk motsatt retning. Leken og barndommen har ikke noen høy status, hverken i skolen eller ellers i samfunnet. Så har vi da også maktet å forkorte barndommen med flere år, så vel etter sosiale som biologiske mål.
Tiden for tannfelling, pubertet og myndighet har tradisjonelt markert overgang til henholdsvis skolemodenhet, ungdomstid og voksen alder. For en generasjon siden, eller drøyt det, tok denne utviklingen 21 år, med en rytme på omkring 7 + 7 + 7 år. Nå er den blitt forkortet med minst 3 år, og har en rytme på 6 + 6 + 6 år.
Ifølge nyere målinger i USA er inngangen til puberteten blant jenter i San Fransisco og New York nå senket til under 10 år. Forskerne er bekymret: «Med hver ny studie i de siste to tiårene, har vi håpet at alderen for tidlig pubertet har nådd bunnen.» sier Marcia Herman-Giddens, forsker ved University of North Carolina. «Hver gang en ny studie er blitt publisert, finner vi imidlertid at trenden mot tidlig pubertet har fortsatt.»
Hvis Montagu har rett i at vi ikke kan bevare vår humanitet uten å bevare barndommen, burde den utviklingen som er beskrevet ovenfor, bekymre flere enn pubertetsforskerne. Hvordan denne trenden, som har skutt fart siden 1960-tallet, kunne bli stanset og etterhvert snudd, burde bli et sentralt tema for mange fagfolk, som evolusjonsbiologer, leger, pedagoger og ernæringsforskere.
Teksten er et utdrag fra boken «Evolusjonens kilder» av Trond Skaftnesmo.