Artikler

Nå skal de grå fjes på tusen lærerværelser igjen få tilbake sin farge, og sinnet kan snarlig fylles med lavintensive inntrykk fra de enkle ting i hverdagen, som kortreist dagdriveri og en problemfri time i gode venners lag (å be om skyfri himmel i tillegg er kanskje i overkant kravstort).

Så med all verdens informasjon tilgjengelig bare en distraksjon unna, er det bare rett og rimelig at vi lærere endelig får vist at vi befinner oss på toppen av den byråkratiske behovspyramiden; vi får reflektere i grupper.

Ikke før har jetlaget lagt seg etter påskehøytidens omsnudde døgnrytme, før de håpefulle ungdommene igjen ramler inn på skolepulten – mer eller mindre motiverte for å bli gagns mennesker og samfunnsbyggere (på sikt).

Aldri før har vel nasjonen sett makan til ungdom. Kanskje ikke så gode til å rydde, men stort sett høflige og opptatt av dyrevelferd og ridd av klimaangst. De klarer seg godt blant folk, oppfører seg stort sett etter forskriftene og er bare unntaksvis utagerende. Men gi de en fastnøkkel og se at usikkerheten tar dem.

Nå er det endelig over, sa folk. De andres intimsone er din intimsone nå. Klemming er in. Folkemengder er noe man skal bade i. Men hva sitter vi igjen med etter disse to knappe årene med covidfrykt og vaksinemotstanderhets, sett fra et undervisningsståsted?

Digitale verktøy blir presentert som den nye vinen, men som bruker havner man ganske raskt i den digitale bakrusen. De er ikke tilpasset livet i klasserommet, men er sikkert en nyttig datainnhentingskilde for hjemmekontorbleke konsulenter i fylkeskommunen som vil lage seg fargerike Excelark basert på halvferdige halvsannheter.