Kunsten å reflektere i grupper

For lenge siden var undervisning enkelt. Det var noe som hendte i klasserommet. Læreren doserte og elevene forsøkte å henge med så godt de kunne. Kjedsomheten var til å ta og føle på, i den grad følelser var involvert. Det administrative knyttet til undervisningen var sparsommelig, og handlet mest om tilgang på stifter i stiftemaskinen og at det fantes muligheter for kopiering eller stensilering. Skolens øyne var rettet mot det som skjedde i klasserommet, hva ellers skulle man egentlig fokusere på? Men i det moderne samfunnet vet vi bedre.

For etter hvert ble dette vesenet av en organisasjon både stort og tungt. Verden ble mindre og de små skolene ble lagt ned raskere enn du kan si Bobbysocks. Med større skoler og generelt mer faglig informasjonstilgang kom også ønsket om kvalitetssikring ramlende i fanget på skolene. Gradvis ble blikket flyttet fra klasserommet og til den byråkratiske navlen. Og derfra har det vel egentlig ikke flyttet seg. Særlig etter at kvalitetssikring kom på moten og PISA-undersøkelsen viste at vi ikke var verdensmestere i alt, ble det viktig for politikere og byråkrater å vise handlekraft. Skolen var helt klart syk og medisinen var mer ledelse av de forvirrede sjeler ispedd en god dose byråkrati for å kvalitetssikre læringsprosessen.

Samtidig durer verden utenfor klasserommet videre, og her er vi -  nå tar det kun sekunder fra noen dropper kula i Paradise Hotel til hele nasjonen er fullt informert og sjokkert, og klare til å reagere deretter på sosiale medier. Så med all verdens informasjon tilgjengelig bare en distraksjon unna, er det bare rett og rimelig at vi lærere endelig får vist at vi befinner oss på toppen av den byråkratiske behovspyramiden; vi får reflektere i grupper.

I og med at norsk skole til enhver tid ikke er god nok, må det stadig komme nye, friske ideer fra departementets kontorer. De må gjerne trekke i motsatt retning av forrige regjerings kjepphester, det viktigste er tross alt å vise handlekraft. Antakelig skjer det ett eller annet magisk på ett eller annet møte i disse kontorene, og denne magien vil lyse som glødende fyrtårn i lærernes forvirrede hjerner i en storm av daglige inntrykk og det mentale kaoset som lav intelligens medfører i en bråkete hverdag.  

Med tastaturet i hånd blir magien omformet til fortryllende ord som forhekser den som leser. Såpass sterk er trolldomskraften at det trengs tid og ressurser for å få omsatt dette til gangbar pedagogisk valuta for enkle sjeler. Og det er her lærerne må sette seg i grupper og reflektere. For i og med at intelligensen svekkes kraftig jo lengre ned i organisasjonen man kommer, er det til slutt ingen som skjønner hva som var ment. Og det er jo krise, for hvordan vil det da gå med oss, når vi ikke blir opplyst av magien? Blir vi en nasjon av kjederøykende, joviale vinningsforbrytere som tar alle slags snekkeroppdrag?

Løsningen blir altså å ta lærerne bort fra arbeidet med læring og flytte fokuset bort fra klasserommet, til å sette seg sammen – tverrfaglig – og prøve å finne magien som ligger skjult mellom de innskutte bisetningene og fremmedordene. For å dempe effektiviteten i hverdagen er dette et flott virkemiddel. På denne måten får alle impliserte et nært forhold til egen stagnasjon. Å oppleve frustrasjon sammen med andre er jo også noe. Om det ikke er gull, så er det i hvert fall noe vi har felles.  

Det tyngste korset bærer den som er referent, men her er cluet å svare med samme mynt. Hvis noen på gruppa er gode på å ordlegge seg tåkete, så er det en stor fordel. Da vil dette bli tolket som et «spennende innspill» som skal «tas med videre i prosessen».

Så er vi kanskje uvitende brikker i et stort spill, der vi rett og slett ikke skjønner hvor tilkortkomne vi egentlig er. Men hadde vi enda vært bedre på refleksjon, kunne vi kanskje ha klart det. Derfor: Mer refleksjon og stagnasjon til vi skjønner greia. Og få det inn som eget fag på Universitetet før røyksuget tar oss.