Lommegivere og søkkrike barn i Afrika
Noen kloke mennesker bestemte at det viktigste heretter skulle bli å gi, ikke å ta. Etter hvert begynte folk å konkurrere om å kunne gi mest, skriver Egil Hamnes i denne fabelen fra tidsskriftet Flux nr. 45 i 2006.
Det er viktig å gi, lærte barna på skolen. Landets flinkeste givere ble intervjuet i store aviser og på viktige TV-programmer. Etter hvert ble det en skam å ha mange ting. Dessverre ble givergleden i største laget for enkelte. Det begynte med giverne på gaten. Først et par stykker, etter hvert en horde. Det ble vanskelig å gå i gatene uten at gategiverne stoppet deg og sa:
«Hei… kan jeg hjelpe deg med noen småpenger, eller?»
De fleste lot som de ikke så giveren, som gikk rundt med fullt av småmynt i lommene på den skreddersydde dressen. Vanlige folk, kledd i normalt lurvete klær, skygget unna. Bare noen bløthjertede stoppet og tok imot litt fra de rike. Giving på gaten ble big business. Rikinger fra andre land strømmet til. Når de stoppet deg på gaten, kunne de si at de hadde en syk, rik mor som var desperat etter å gi bort pengene sine.
Noen spilte på et halvsurt trekkspill for å fremme ta-gleden hos de forbipasserende. Illegale givere fant utspekulerte måter å gi av sin overflod på. Lommegivere dukket opp, gjerne der flere mennesker var samlet. Tok du T-banen en dag, kunne du nesten være sikker på at en lommegiver puttet noen mynter i lommene dine uten at du merket det. Noen var så frekke at de tok lommeboka di. De var ute etter kortene dine, så de kunne få overført store summer til kontoen din.
Desperate etter å få gitt nok, kunne enkelte gjøre nesten hva som helst. Innbruddsgiverne var særlig beryktet. De brøt seg inn hos folk de visste var fattige, og fylte leiligheten med TV-apparater, DVD-er og sølvtøy før de fylte skuffer med kontanter og smykker. Mange ble sjokkert når de kom hjem fra ferie og så hvor forandret hjemmet deres var.
Humanitære organisasjoner ble søkkrike som følge av folks giverglede. Det ble så vanskelig for dem å få gitt bort penger at de stoppet folk på gaten og overtalte dem til å skrive under på en blankett, at de skulle ta imot et fast beløp hver måned. Ikke alle likte dette, men de trøstet seg med at det hele var til et godt formål. Fattige barn i Afrika ble styrtrike. De hadde alt for mange penger, som de også prøvde å gi bort. Men ingen ville ta imot pengene deres.
Også staten var plagsomt gavmild. Mange følte seg snytt, fordi de stadig fikk melding om at staten skulle sette penger inn på kontoen deres. Bare et fåtall av befolkningen kunne sies å være blakke, selv om alle drømte om det. Alle var overbevist om at de ville bli lykkelige bare de kunne kvitte seg med ting eller gi bort penger. Men få klarte å realisere drømmen.
Det merkelige var at selv de rikeste ble sett smilende. De sa at de hadde færre problemer. De gjorde godt å ta imot fra andre – fordi det var så viktig for dem å gi. Mange fattige derimot, var så opptatt av å gi at de ikke fullt ut kunne nyte det faktum at de hadde få ting og lite penger.
Lurer du på hvordan du kan bli littegrann mer generøs? Sjekk boken «Om å tenke utover seg selv» fra The Arbinger Institute, som forteller hva som skjedde med folk da de begynte å leve etter denne regelen.
