“Assumption is the mother of all fuck-ups”
Av: Jørgen Rafn
De to hadde akkurat begynt å jobbe sammen, og fordi prosjekt var i oppstartfasen var arbeidsbeskrivelsene fremdeles litt uklare. Hun kjente seg inspirert en ettermiddag, og tok fatt på en av oppgavene utenfor arbeidstiden. Han reagerte på dette og minnet henne om at de hadde blitt oppfordret til å gjøre den spesifikke oppgaven innenfor arbeidstiden. Han opplevede at hun ble litt dominerende. Hun derimot, oppfattet at det var han som ville styre og dominere. Selv om det ble oppfordret til å gjøre oppgaven i arbeidstiden, så var det jo bare en oppfordring. Det som skapte friksjon, var tilsynelatende at begge antok at den andres intensjon eller motivasjon var å «dominere» eller «monopolisere» arbeidet med oppgaven.
Som det blir sagt i filmen «Kapring i høy hastighet» fra 1995: «Assumption is the mother of all fuck-ups». Kimen til konflikt i eksempelet over handlet om at de to gjorde antakelser om hvorfor den andre handlet som den gjorde. Ved nærmere øyensyn og dialog, kunne de se at det slett ikke var tilfelle. Hun kjente seg bare inspirert, og kastet seg med iver over noe hun syntes var spennende. Han reagerte som han gjorde fordi han ville kjenne seg inkludert, og fordi han opplevde uklarhet rundt rammene for arbeidet med den spesifikke oppgaven. Med litt nøsting i antakelsene, ble det tydelig at ingen hadde «onde» hensikter, og at de i grunn ville hverandre vel – og begge var begeistret for både jobben generelt og den spesifikke oppgaven.
De fleste av oss gjør slike antakelser hele tiden; vi gjetter på hvorfor noen handler som de gjør, vi antar at noe er som det er av ulike årsaker, og vi går ut fra at det er slik eller slik noe henger sammen. Antakelser er på et vis det underforståtte som ligger bakenfor det vi tror vi vet. Utfordringen er at mange (de fleste?) av våre antakelser er ubevisste eller semi-bevisste. Vi er liksom ikke helt klar over at vi legger antakelsene til grunn for våre observasjoner, og dermed tar vi dem som sannheter. «Han liker meg ikke, fordi jeg prater for mye». «Stortingspolitikerne som ikke har betalt skatt på pendlerboligene, visste godt hva de gjorde». «Partiet Høyre forsøker bare å gi mer til de som allerede har mest». Dette er eksempler på antakelser der man gjetter og går ut fra at noe er sant, og tillegger noen en intensjon man strengt tatt ikke kan vite uten å ev. spørre de det gjelder. Antakelser kan være mer eller mindre presise, og ikke alle antakelser behøver å være negative. En positiv antakelse kan være «Hvis jeg ikke klarer noe selv, så finner jeg noen som kan hjelpe meg».
I dialog kan vi søke å avdekke noen av våre antakelser, gjennom undring og spørsmål. Hvis vi går tilbake til eksempelet i begynnelsen: «Hvis det ikke var for å styre eller monopolisere – hva kan være andre grunner til at han ville jobbe med oppgaven i fellesskap innenfor arbeidstiden?». Gode spørsmål kan invitere oss ut av vedtatte sannheter, og bidra til at vi holder våre antakelser litt løsere.