Bakrusens medalje
Noen ganger tar jeg meg i å tenke at den jobben jeg gjør er viktig. Og at det som skjer i klasserommet har betydning. Det går kanskje opp et sterkt faglig lys for en elev, kanskje noen oppdager nye sider ved seg selv eller kanskje noen kommer med den viktige kommentaren som gjør at livskursen stakes ut der og da for noen andre. Ja, noen ganger tenker jeg at det som skjer i klasserommet er det aller viktigste i hele skoleverket.
Slike tanker forsvinner fort. Særlig når man gjør det man gjør oftest; sitter foran PC’en og knoter med ett eller annet digitalt verktøy. Disse er det en del av i min jobb, og de har en del fellestrekk:
Helt grunnleggende er de ikke designet for å lette arbeidsbyrden, men heller øke den på en uforutsigbar og kompleks måte. Verktøyet blir presentert som den nye vinen, men som bruker havner man ganske raskt i den digitale bakrusen. De er ikke tilpasset livet i klasserommet, men er sikkert en nyttig datainnhentingskilde for hjemmekontorbleke konsulenter i fylkeskommunen som vil lage seg fargerike Excelark basert på halvferdige halvsannheter. Så kan de vedta virkelighetsfjerne dokumentasjonskrav som fjerner fokuset enda lenger bort fra klasserommet. Og sånn holder vi på.
Tilgangen på informasjon for både lærere og elever skal være preget av tilfeldigheter og slump. Skal man finne det man leter etter er det en fordel med telepatiske evner og to-tre ekstra sanser i tillegg. Ellers er det mange funksjonaliteter man aldri har bruk for, hverken i dette livet eller det neste. Og det er ikke mulig å justere noe på verktøyene slik at de blir mer tilpasset skolens eller individets behov. Det skulle tatt seg ut. Her skal terrenget til enhver tid tilpasses kartet.
En byråkratiseringsgenerator. Siden frykten for klager fra elever rir skolen som en dødelig pandemi, må all kontakt med elevene dokumenteres. Alle elever har krav på å vite nøyaktig hvilket faglig nivå de ligger på til enhver tid, så vel morgen, kveld og natt, påskeaften, tredje søndag etter skjærtorsdag og feitetirsdag. Selv om de ikke vil, må vi løpe etter de og messe i vei om hvordan de oppfyller ethvert kompetansemål i faget. Men ikke tro at vi kan tallfeste dette i karakter, nei, for det kan virke stigmatiserende og er skikkelig dårlig gjort. Derfor må vi pakke inn alt i myke kommentarer om individets uendelige potensiale, faglige verdighet og at vi alle innerst inne er snille vesener bare vi står på litt ekstra. Så budskapet skal pakkes inn i vatt og bomull til innholdet er bløtt som en varm marsipangris. Etter å ha løpt rundt og gitt alle elevene denne faglige lodotten, må vi straks og med en gang registrere dette for alle elever. Ikke bare ett sted, men flere for det har Fylket bestemt (ref fargerike, ubrukelige Excelark).
De skal virke fremmedgjørende, slik at du til enhver tid føler deg passe inkompetent. Så derfor har du plutselig 42 uleste meldinger som du må pløye deg gjennom, der en brøkdel av disse faktisk har et budskap med relevant innhold. Men det vet du ikke før du har lest de, gått inn på et par andre digitale plattformer eller konferert med en annen stakkar eller med en elev eller kontaktlærer eller rådgiver eller en småanemisk deltidsansatt HR-konsulent i Nordkjosbotn.
På denne måten holdes fotfolkets frustrasjoner ved like, og det kan jo være nyttig for å skape en fellesskapsfølelse. I tillegg er digital avmakt en god samtalestarter og vi unngår dermed pinlig stillhet ved kaffetrakteren. At vi fremdeles rekker å komme oss inn til klasserommene og bedrive undervisning av en viss kvalitet må ses på som et mirakel av bibelske dimensjoner. Men med bare et par tidstappende plattformer til, så vil vi sige inn i en evig digital bakrus og forbli der – evig løpende rundt i en dokumenterende tredemølle mens Kafka flirer i bakgrunnen.