Da selvkritikken fikk form og farge

Linda bar på en følelse av å være feil. Først da hun malte bestemoren som et giftig monster, begynte de indre stemmene fra barndommen å miste grepet, skriver Astri Hognestad, fra boken «Livskriser, traumer og vår kreative kilde».

Selv om Linda rasjonelt sett visste at hun egentlig var dyktig somutøvende kunstner, følte hun at hun aldri strakk til, at det hun gjorde, ikke var bra nok. Når hun skulle opptre, meldte mindreverdsfølelsen seg med full styrke. Med den fulgte også den lammende angsten. Disse følelsene gjorde seg også gjeldende i mellommenneskelige forhold, spesielt overfor menn.

Hun følte at hun aldri var ‘ordentlig kvinne’. Selv om hun hadde et alminnelig godt utseende, trodde hun ikke at noen kunne fatte interesse for henne. Hun så seg selv gjennom ‘gamle briller’. I barndommen hadde hun følt seg kritisert både av mor og av en bestemor som hun oppholdt seg mye hos. Håret var «stygt». Hun hadde de «gale» klærne på. Stemmen var «stygg». Det var det hun fikk høre.

Bestemoren viste dessuten på forskjellige måter at hun foretrakk Lindas søster fremfor Linda. Faren hadde raseriutbrudd når hun hadde gjort noe ‘galt’, og han slo av og til barna. Hun hadde ikke fått den positive bekreftelsen som et barn trenger, og som danner grunnlaget for en god selvfølelse. Til tross for en stor begavelse og et sympatisk vesen hadde hun ikke lært å se på seg selv på en positiv måte.

Bestemorens og foreldrenes holdninger ble til sterke indre stemmer og holdninger som ytret seg i mindreverdsfølelse og en drepende selvkritikk. For Linda var det imidlertid bestemor som hadde dominert mest i livet hennes, og som dermed dannet det sterkeste indre bildet. I hennes forestillingsverden fortonet bestemoren seg som en stor, fryktinngytende edderkopp med giftiggrønt ansikt og ‘slangeøyne’.

De syv armene og håret har pigger. Hodet har nærmest form av et dødninghode – og minner også om Munchs bilde Skrik. Bildet er et klart og skremmende uttrykk for alt det negative som bestemoren sto for - kritikken som undergraver et barns selvfølelse totalt og som får det til å føle seg utilstrekkelig i møte med mennesker og utfordringer.

På grunn av de sterke følelsene selve maleprosessen utløste, foregikk den etappevis. Ved å ta i bruk seks A4-ark og la bildet ta form over tid klarte Linda å kanalisere følelsene ut på arket uten at de ble for overveldende. Den indre fordømmelsen slapp taket for en tid. Hun kunne til og med vise litt humor da hun kom med bildet til timen – hun kunne «brette sammen bestemor», som hun uttrykte det. Da hadde hun kontrollen selv.

Prosessen med å male, sammen med samtaler om minnene, løste opp mye av de negative følelsene som var knyttet til dem. Selve malingen syntes å være et element av den leken som skulle til for å løsrive seg fra det gamle. Humoren likeså.

Les mer om boken «Livskriser, traumer og vår kreative kilde», som teksten er hentet fra.