Sektens barn tegnet sannheten

Bak sektens religiøse fasade levde barna i konstant frykt for kultleder David Koresh. Men det var først da de begynte å tegne, at den skjulte virkeligheten i Waco begynte å tre frem for psykiater Bruce D. Perry.

Innenfor murene til The Branch Davidian-sekten i Waco i Texas levde barna et liv i frykt. Selv små barn helt ned i åtte måneders alder var utsatte. Kultlederen David Koresh var overbevist om at små barns vilje måtte brytes ned med streng fysisk avstraffelse for at barnet skulle forbli «i lyset».

Koresh var en svært labil person. I det ene øyeblikket kunne han være vennlig, oppmerksom og omsorgsfull, i det neste en rasende profet. Vreden hans var uforutsigbar og lot seg ikke unnslippe. Davidianerne, som medlemmene av det religiøse samfunnet i Mount Carmel ble kalt, var ekstremt vare for humøret hans. De strøk ham medhårs og prøvde, ofte forgjeves, å avverge represalier.

Den 28. februar 1993 kom «babylonierne», i form av The Bureau of Alcohol, Tobacco and Firearms (BATF) til The Branch Davidian-leiren for å arrestere David Koresh for brudd på våpenloven. Men han ville ikke la seg fange i live. Fire BATF-tjenestefolk og minst seks Branch Davidianere ble drept under den påfølgende razziaen. FBI og deres gisselforhandlingsteam sørget for at tjueen barn ble sluppet fri i løpet av de tre dagene som fulgte. Det var på dette tidspunktet at mitt team ble hentet inn for å hjelpe til.

Det er ikke uvanlig at barn svarer villedende, holder tilbake opplysninger eller lyver helt bevisst for å unngå å berøre informasjon de ikke vil dele, særlig når de er blitt instruert av familien til å gjøre dette. Det er imidlertid mye vanskeligere for dem å skjule sine sanne tanker og følelser i et kunstnerisk arbeid.

Derfor satte jeg meg ned med tegnesaker sammen med alle de barna som var gamle nok til det, og tegnet mens vi snakket. Jeg sa til ti år gamle Michael, et av de første barna jeg intervjuet, at han kunne tegne hva han ville. Han satte raskt i gang og tegnet en flott enhjørning omgitt av et frodig, skogkledt bakkelandskap.

I himmelen var det skyer, et slott og en regnbue. Da jeg roste ham for tegneferdighetene, fortalte han at David var så begeistret når han tegnet hester. Han hadde også fått ros fra gruppen og deres leder for sin gjengivelse av himmelske slott og for at han innlemmet gruppens symbol, Davidstjernen, i tegningene sine.

Så ba jeg ham om å lage et selvportrett. Det han da tegnet var nærmest en strekfigur, noe en fireåring ville ha prestert. Enda mer oppsiktsvekkende var det da jeg ba ham om å tegne familien sin. Han stanset opp og virket helt forvirret. Omsider laget han et bilde, der nesten hele arket var tomt, bortsett fra en bitte liten tegning av seg selv lengst nede i høyre hjørne.

Tegningene gjenspeilet det han hadde lært i gruppen: En omhyggelig utforming av det Koresh verdsatte, den ypperste gruppelederens dominans, en forvirret og svekket fornemmelse av familien og et umodent og uselvstendig selvbilde.

Etter hvert som jeg ble kjent med Davidianer-barna, så jeg de samme kontrastene om og om igjen. Det fantes enklaver av talent, kunnskap og sammenheng, omgitt av øde områder med forsømmelse. De kunne for eksempel lese godt for alderen, siden de jevnlig drev med bibelstudier. Men de kunne så godt som ikke noe matematikk.

Talentene var knyttet til hjerneområder som hadde blitt trent og adferd som var blitt belønnet. Tomrommene skyldtes mangel på utviklingsmuligheter, i Michaels tilfelle mangel på muligheter til å ta egne valg, mangelen på å bli stilt overfor den typen grunnleggende valg barn flest må ta etter hvert som de oppdager hva de liker og hvem de er.

Les mer om boken «Gutten som ble oppdratt som hund» av Bruce D. Perry og Maia Szalavitz, som teksten er hentet fra.