De to veiene til et godt liv

En gruppe studenter konsentrerte seg om aktiviteter som gjorde dem lykkelige, mens en annen fokuserte på det som ga mening. Emily Esfanahi Smith forteller hvordan de følte seg tre måneder senere.

Det er en forskjell mellom et lykkelig liv og et meningsfylt liv. Denne nyanseringen har en lang historie innen filosofien, som i tusenvis av år har erkjent at det finnes to veier til det gode liv. Den første er hedonia, eller det vi i dag kaller lykke, en arv fra Sigmund Freud. Mennesker, skrev han, «streber etter lykken, de vil være og forbli lykkelige» – og dette «lystprinsippet», som han kalte det, er det som er «hensikten med livet» for folk flest.

Men følelsene våre er selvfølgelig flyktige. Kanskje føler vi glede når vi fordyper oss i sladreblader og føler oss stresset når vi har omsorg for en syk slektning, men de fleste av oss ville være enige i at den siste aktiviteten er mer betydningsfull. Kanskje føles det ikke godt i øyeblikket, men hvis vi hadde unnlatt å gjøre det, hadde vi angret på det senere. Med andre ord, det er verdt å gjøre fordi det er meningsfylt.

Mening er den andre veien til et godt liv. Denne veien forstår vi best ved å se nærmere på den greske filosofen Aristoteles og hans begrep om eudaimonia, det gammelgreske ordet for «menneskelig blomstring». Aristoteles hadde lite pent å si om folk som jaktet på nytelse og «et liv oppfylt av fornøyelser».

Han mente at for å leve et eudaimonisk liv må du dyrke de beste kvalitetene i deg selv – både moralske og intellektuelle – og leve opp til ditt potensial. Det er et aktivt liv, et liv der du gjør oppgavene dine og bidrar til samfunnet, et liv hvor du er engasjert i fellesskapet og – fremfor alt – et liv hvor du virkeliggjør ditt potensial og ikke skusler bort dine talenter.

Psykologer har benyttet seg av Aristoteles’ nyansering. Dersom hedonia kan defineres som «å føle seg vel», mener de at eudaimonia må kunne defineres som «å være god og gjøre godt» – og «strebe etter å bruke og utvikle det beste i en selv» på en måte som sammenfaller med «ens dypere prinsipper». Det er et karakterpreget liv. Og det lønner seg.

Tre forskere formulerte det slik: «Jo mer man fokuserer på å maksimere nytelse og unngå smerte, desto mer sannsynlig er det at man isteden skaper et liv uten dybde, mening og fellesskap.» Men de som velger å leve meningsfylt, vil til syvende og sist ha mer fullendte – og lykkeligere – liv.

Forholdet mellom mening og lykke kan være motsetningsfylt. Likevel har forskning vist at meningsfylte oppgaver på sikt også kan være kilden til en dypere form for tilfredshet. Dette var konklusjonen på en studie utført i 2010 av Veronika Huta fra University of Ottawa og Richard Ryan fra University of Rochester. Huta og Ryan ba en gruppe universitetsstudenter om å konsentrere seg om henholdsvis mening eller lykke over en tidagers periode ved å gjøre minst én ting daglig som ville øke enten eudaimonia eller hedonia.

På slutten av hver dag rapporterte deltagerne til forskerne om aktivitetene de hadde engasjert seg i. Noen av de mest populære aktivitetene i meningsgruppen var å tilgi en venn, studere, reflektere over personlige verdier og hjelpe eller oppmuntre en annen person. I kontrast til dette hadde lykkegruppen valgt aktiviteter som å sove lenge, spille spill, handle og spise søtsaker.

Da studien var ferdig, sjekket forskerne hvordan den hadde påvirket deltagernes velvære. De fant ut at studentene i lykkegruppen hadde hatt flere positive følelser og færre negative i den første tiden etter studien. Men tre måneder senere var effekten forsvunnet. Den andre studentgruppen – de som hadde fokusert på mening – følte seg ikke like lykkelige rett etter eksperimentet, dog vurderte de livet sitt som mer meningsfylt.

Men tre måneder senere hadde bildet endret seg. Studentene som hadde fokusert på mening, følte seg «beriket», «inspirert» og «som en del av noe større enn meg selv». De rapporterte også om færre negative sinnsstemninger. I det lange løp kunne det virke som om fokuset på mening faktisk førte til bedre psykiske helse.

Filosofen John Stuart Mill ville ikke ha vært overrasket. Han skrev: «De eneste som er lykkelige, er de som har tankene fokusert på noe annet enn sin egen lykke – på andres lykke, på å forbedre menneskeheten, til og med på en eller annen form for kunst eller tilsvarende bestrebelser, ikke som et middel, men som et ideelt mål i seg selv. Ved å sikte mot noe annet, finner de lykken langs veien.»

Les mer om boken «Glem lykke - finn mening», som teksten er et utdrag fra.