Det ligger en mulighet i ensomhet

Psykoterapeut Astri Hognestad skriver om hva vi kan lære av ensomhet, og hvordan vi kan vokse ut av den.  

Den tyske teologen og psykoterapeuten Wunibald Müller kaller det å ta ensomheten alvorlig en «invitasjon» til å gå utover våre grenser og se livet vårt fra et annet perspektiv. Han sier videre at hvis vi har kontakt med vår ensomhet og tillater oss å være alene, blir vi selv i stand til å forme vårt liv uten å la oss styre av ytre forventninger og forestillinger om hvem eller hva vi skal være. Vi blir indrestyrt i stedet for å være ytrestyrt.

Det vil også åpne oss for opplevelsen av at vi har «røtter» som er å finne i vårt ubevisste, slik man ser på det innenfor jungiansk psykologi. Kommer vi i kontakt med røttene, kommer vi også i kontakt med en kilde som livet næres av. Dessverre er det altfor lett å miste kontakten med den indre kilden. I stedet for å være et trygt sted, forvandles den til «en sviktende grunn». Det er som ikke å ha en grunnmur. 

«I ensomheten virvles du innover i din egen avgrunn. Og den eneste du møter på veien, er deg selv. Men nettopp derfor er det å være alene også din mulighet for å overkomme ensomheten.»

Vi snakker om ensomhet som et problem som vi må løse, og det blir en begrensning hvis vi tror at det er et problem fordi vi er alene. Kanskje vi heller skal fokusere på å vokse ut av ensomheten. Vi bør se på alenehet og ensomhet som en invitasjon til å stille spørsmålet om hva som er meningen med mitt liv og hvordan jeg kan skape mening? Hvilke ressurser ligger ubrukt?

Kanskje trenger jeg hjelp til å komme i gang med noe jeg har ønsket å gjøre? Det er viktig å spørre: I hvilken situasjon er jeg ensom? Kan jeg gjøre noe med selvfølelsen for å styrke den? Er jeg fanget av forestillingen om at jeg må ha en partner for å bli akseptert? Det kan også være viktig å bare romme ensomhet i noen situasjoner og i visse perioder av livet. Da kan noe annet vokse frem – innsikter, et annet perspektiv, aksept og forsoning.

Vi kan se på alenehet som en mulighet. Til tross for massiv reklame der parforhold står sentralt, er «positiv alenehet» et uttrykk som begynner å gjøre seg gjeldende i litteratur om alenehet og ensomhet. Knut Halvorsen skriver om å omdanne ensomheten til «solitude» idet han henviser til buddhismen. I buddhismen verdsettes isolasjonen for å overkomme ensomheten gjennom alenehet og kontemplasjon. Dette er samtidig veien til å overskride skillet mellom den enkelte person og andre mennesker.

Det store spørsmålet– enten vi lever i parforhold eller alene – er i hvilken grad vi er oss selv i den livssituasjonen vi befinner oss i. Hvis vi kan stille det spørsmålet, kan perspektivet på alenehet endres. Vi kan se på alenehet som et livsvilkår vi må lære oss å akseptere. Livet tar den retningen det tar, ofte uavhengig av våre ønsker og vår planlegging. Derfor er vår utfordring – og vår mulighet – å akseptere det og si ja til den skjebne vi faktisk har. Med skjebne mener jeg da betingelser vi ikke kan endre.

Les mer om boken «Alene», som teksten er hentet fra.