Å lytte aktivt

Av Jørgen Rafn

På et online kurs om dialog spurte kurslederen oss «Hva betyr det egentlig å lytte aktivt?». Deretter ble vi delt inn i digitale grupperom for å samtale rundt dette spørsmålet. Før du leser videre, inviterer jeg deg til å enten lukke øynene eller notere på et ark et minutt eller to, og reflektere rundt hva det betyr for deg «å lytte aktivt». Hva betyr det for deg?

Tok du deg tid til øvelsen, eller hastet du videre i teksten? Hva sier det ev. om måten du «lytter» mens du leser denne teksten? Vel, la meg ta deg med tilbake til den digitale gruppen jeg deltok i: De første refleksjonene syntes å knytte seg til oppmerksomheten, og hvordan vi anvender denne når vi lytter. Det ble foreslått at aktiv lytting var knyttet til det å være (oppmerksomt) tilstede, samt å søke å være åpen. Oppmerksomheten kunne m.a.o. være fokusert, og samtidig være åpen. Videre snakket gruppen om hvordan vi som lyttere kunne anvende ulike holdninger eller kvaliteter i lyttingen; en aktiv lytter ble oppfattet som en som var nysgjerrig, som forsøkte å forstå, som var sensitiv, og som utviste en viss interesse for det som ble sagt. Som lytter kunne man bruke stemme, kropp, og energi, for å «oppmuntre» og «romme» det som ble formidlet. Én deltaker foreslo at det kanskje handlet om hva slags energi man bidro med inn i lyttingen. Kanskje ville det være nyttig å speile tilbake noe av det man oppfattet fra det som ble sagt?

En aktiv lytter kunne søke å lytte både til det som ble sagt, og til det som ikke ble sagt. Var man sensitiv og åpen, kunne man kanskje «lytte» til det non-verbale, deriblant rytme, energi, og kroppsspråk. Kanskje var det mulig å fornemme noe av det som lå bakenfor ordene? En kunne lytte til underliggende antakelser hos den som pratet, til energien eller ladningen i det som ble sagt, til emosjonelle undertoner, eller annet som man kanskje bare kunne ane i periferien av de ord som faktisk ble ytret.

Etter at gruppen stod og stampet litt i variasjoner av noe som allerede var sagt, gled vi inn på verdien av stillhet i lytting. Dersom man blir litt overivrig er det lett å bryte inn, og på at vis avbryte det som var i ferd med å bli satt ord på. Kanskje tenker man mest på hva en selv skal si, eller kanskje fanges man av noe annet. Ville det være mulig å utsette noe av ens eget, og utforske hvorvidt en empatisk stillhet kunne romme det som ble sagt, uten å måtte fikse, gi råd, fortelle hvor du er enig eller uenig, eller på annet vis (litt forhastet) bringe inn det som måtte røre seg i deg som lytter? Var det til og med mulig å bruke stillheten som ressurs i lyttingen?

Til slutt snakket vi om å lytte på flere «nivåer»; med åpent hode, åpent hjerte, og åpen vilje. Med åpent hode kunne vi lytte fra «utsiden», og til det faktuelle i det som ble sagt. Et åpent hjerte ville kanskje føre til mer empatisk lytting, der vi på et vis lytter mer fra «innsiden» av det som formidles. Dersom vi som lyttere i noen grad kan slippe vårt eget, og lytte med mer åpen vilje, så er det kanskje mulig å lytte mer fra «det som er i ferd med å tre frem», og mindre fra det vi allerede bærer på eller «vet». Det siste kan jo høres kryptisk ut, men kanskje er det noe der? Kanskje er det en verdi i å gradvis gi slipp på noe av kontrollen og det som styrer og binder oss til det kjente, slik at vi både som lyttere og mennesker kan være noe mer frie, åpne, og empatiske?