Hunden Chaser har lært seg 1022 substantiver

Hunden Chaser har større ordforråd enn et tre år gammelt menneskebarn. Å lære et språkspill beriker verden for både dyr og mennesker, skriver Eva Meijer i boken Dyrenes språk.

Illustrasjonsfoto

Med tre års intensiv trening lærte border collien Chaser navnene på 1022 gjenstander. Ikke bare kan hun hente gjenstandene på oppfordring, hun kan også inndele dem i kategorier: Ballene plasseres sammen med ballene og dukkene hos dukkene. Hun forstår at ord viser til gjenstander, at bestemte verbale anvisninger viser til gjenstander, og at navn viser til gjenstander eller kategorier, løsrevet fra adferd som peker i retning av det; hun vet det altså selv og reagerer ikke bare på anvisninger fra John Pilley, som trente henne.
Chaser har god hukommelse; Pilley måtte skrive ordene på gjenstandene for å huske dem selv. Chaser har et større ordforråd enn et tre år gammelt menneskebarn. Hun kan også utlede: Når hun får høre et nytt ord, finner hun gjenstanden som hører til ordet, i en haug av ting fordi navnet skiller seg fra navnene hun allerede kan. Etter læringen av ord – noe Pilley etter hvert fikk nok av, han tror Chaser lett kunne lært mange flere ord – begynte de å arbeide med grammatikk. Chaser forstår setninger med en enkel grammatikk.

Når hun blir bedt om å bære lekesjiraffen sin bort til leoparden, så gjør hun det. Blir hun bedt om å bære leoparden til sjiraffen, gjør hun det også. Tidligere undersøkelser hadde allerede vist at hunder forstår enkle sammensatte setninger, noe som også er kjent for legfolk, tenk bare på “ta ballen”, “kom her”. Chaser viste også intuitiv forståelse av grammatikk, og Pilley har utviklet dette videre ved hjelp av å gi belønninger.

Pilley mener at Chasers anlegg for grammatikk har sammenheng med rasen hennes: Border collier er avlet på å gjete sauer og er dessuten svært orientert mot mennesker, mens de samtidig holder øye med sauene. Selv om border collier kanskje tar til seg denne typen kunnskap raskere, antar Pilley at også hunder av andre raser vil være i stand til det.

Hundetreneren og filosofen Vicki Hearne hevder at når vi lærer dyr et ord, blir verden større for vedkommende dyr og menneske. Hun henviser til Wittgenstein og skriver at når vi lærer et språkspill, lærer vi å lese det mørke. Det innebærer ikke at en hund og et menneske forstår et begrep eller et ord på nøyaktig samme måte. Mens mennesker først og fremst bruker øynene for å orientere seg et sted, bruker hunden nesen.

Hunder er mindre enn mennesker (omtrent seks ganger mindre, de er ikke fargeblinde, men ser færre farger), men luktesansen deres er tusen til en million ganger bedre enn menneskets (dette er anslag, nøyaktige tall er ikke kjent, og luktesansen varierer mellom rasene, hunder med lang snute har bedre luktesans enn mopser og bulldogger).

Mens vi orienterer oss med synet, danner de seg et kart av lukter. De kan også lett skjelne de forskjellige delene av sammensatte lukter. Mens vi lukter ertesuppe, lukter hunden gulrot, purre, erter og de andre ingrediensene. For å forstå hunden må et menneske ta dette i betraktning. Når et menneske og en hund sporer sammen, opplever de omgivelsene på hver sin måte. Mennesket gir hunden anvisninger, hunden bruker nesen. Men begge deltar i det samme prosjektet, og gjennom erfaring og øvelse får handlingene betydning.

Å lære et språkspill beriker verden for både dyr og mennesker og gjør det mulig for dyr å kommunisere med mennesker på en mer sammensatt måte. Hearne lærer pointeren Salty å hente en håndvekt. Fordi Salty har lært språkspillet “hente”, kan hun ikke bare hente håndvekten hun blir bedt om, hun kan også hente andre ting eller hente håndvekten og gi den til noen andre.

Hearne hevder at innlæringen av språkspillet derfor setter Salty i stand til å vise kreativitet, og beskriver hvordan det gir henne muligheten til å være spøkefull (for eksempel når hun henter lokket på søppelspannet). Hearne ser et hierarki i læringen av språkspill: Mennesket bestemmer hva som skal læres, og hvordan.

Likevel er ikke den nøyaktige formen til et språkspill der dyr av forskjellige arter spiller en rolle, fastlagt på forhånd. Det kan heller betraktes som en dialog der et menneske (eller en hund) begynner, den andre svarer, den første svarer igjen, og så videre. Hunder er ikke passive mottakere av informasjon, ved sine handlinger innvirker de på hvordan den endelige interaksjonen til slutt ser ut. Denne prosessen har ingen fastlagt avslutning; mellom mennesker og hunder som er sammen i en årrekke, kan forståelsen fortsette å vokse oppigjennom årene.

Les mer om boken «Dyrenes språk», som teksten er et utdrag fra.